Himmel og havn

På begynnelsen av 1960-tallet nådde norsk sjøfart bølgetoppen og over 60 000 nordmenn arbeida til sjøs. Gutter helt ned i fjortenårsalderen reiste jorda rundt og var borte i flere år uten å se snurten av familie og venner hjemmefra. Siden den gang har antallet norske sjøfolk sunket kraftig, og det å dra til sjøs som ung førstereisgutt eller -jente er ikke lenger et alternativ.

Men eventyrlysta er der fortsatt, og ønsket om å reise for å se verden er minst like sterkt. Hvordan får denne utferdstrangen utløp i dag? Kan man sammenligne de som dro til sjøs på femti- og sekstitallet med de som drar på studiereiser til eksotiske steder i dag?

Ikke helt stereotypisk

– Jeg har gått i strøk jeg kanskje ikke ville tørt å gå i i dag, for eksempel slumstrøk i Brasil. Jeg blei med jenter hjem som ikke akkurat bodde i de mest fasjonable strøkene. Jeg tenkte aldri over at det kunne være noe fare, forteller den tidligere sjømannen Terje Enger, og legger til:

– Det er klart at når du er så ung så er du grådig interessert i damer. Hvis man var på båter som gikk i faste havner, prøvde man gjerne å bli kjent med noen. Men ellers, hvis man hadde det travelt, måtte man gå på bordeller. Man ble tidlig voksen på det området også.

Han mener likevel at stereotypen med sjømannen som aldri kommer seg lenger enn kneipa på kaia ikke stemmer helt med virkeligheten.

– Man gikk jo gjerne på en kneipe, men det var ikke fylla, liksom. Man gikk for å treffe sjøfolk fra andre land og nordmenn som var på andre fartøy, forteller Enger.

Enger var bare femten år da han dro til sjøs i 1953, og han så ikke norsk jord igjen før han var godt over tjue. Familien hadde dårlig råd og det var lettere for dem at han dro hjemmefra.

Men selv om han kom fra trange kår, var eventyrlysta også en viktig motivasjon for å reise til sjøs.

– Det var en måte å se verden på som var gratis. Nå reiser folk verden rundt på ferie, men det var jo helt utenkelig på den tida. Jeg hadde jo så vidt vært over grensa til Sverige én gang, sier den tidligere sjømannen.

Tøffe forhold

I arbeidet med bøkene Sjøfolk til havs og i havn og Da guttunger dro til sjøs, har forfatteren Lasse Trædal intervjuet mange tidligere sjøfolk. Han tror ikke at dagens reisestudenter tar med seg de samme erfaringene som sjømenn gjorde.

– Nå kommer unge fra et beskytta miljø og drar til et annet beskytta miljø. Det er noe helt annet. Det regimet som førstereisguttene ble satt under var beinhardt, og de var ganske ubeskytta mot fristelser som kneipelivet bød på, sier han.

Han er likevel enig i at studiereiser til sydlige strøk kan være en manifestasjon av den samme ungdommelige utferdstrangen.

– Det er klart det er eksotisk og spennende. Utferdstrang har unge alltid hatt. Men de som drar til Bali har nok ofte vært ute før. For førstereisgutter var det første gang de forlot landet, sier Trædal.

– Hva slags erfaring tok de med seg hjem igjen?

– Det var ganske tøffe forhold om bord. Ungguttene disiplinertes veldig, og mange vokste mye på det. Det var tøft for mange, kanskje litt for tøft for noen, sier Trædal.

– Annerledes enn Norge

I fjor høst studerte Nicolai Karlsen til å bli personlig trener på Bali. Han forteller at han hadde lyst til å se verden og at han elsker å reise.

– Det å få reise til Bali og i områdene rundt var helt fantastisk. Du må ha et litt åpent sinn for å dra til et annet land som har en helt annen kultur. Alt er helt annerledes enn Norge.

I tillegg til å bli utdanna som personlig trener føler Karlsen at han fikk mye ut av oppholdet.

– Jeg er fotograf, så jeg reiste mye rundt på Bali og tok bilder. Ofte kjørte jeg rundt med scooter og så på folk, snakka med folk, møtte folk. Du må kommunisere med folk, selv om de ikke kan et ord engelsk. Det var veldig spennende. Etter hvert plukka jeg opp noen ord på balinesisk og indonesisk.

Selv om han med sine 24 år var en av de eldste i sitt Bali-kull, mener Karlsen at folk kan vokse mye på å ta et studieopphold i Bali, og at man kan ta meg seg mye nyttig erfaring derfra.

– Det å dra dit rett etter videregående er nok ganske hardt, men du lærer så mye fordi du er nødt til å ta ansvar for deg sjøl. Du kan ikke få mamma til å komme trøste deg, fordi du er på andre sida av jorda. Så jeg føler at man vokser ganske mye på det, sier Karlsen.

Han mener at fylleryktet til Bali-studentene er overdrevet.

– Jeg var jo ute, men jeg valgte å fokusere veldig på studiet. Jeg var ute i helgene, som folk er i Norge også. Du drar ikke dit for å drikke. Du drar dit for å kose deg, i tillegg til skolen, mener Karlsen.

– Må være nyttig

Thorgeir Kolshus er postdoktor ved Sosialantropologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Hvert tredje semester foreleser han i antropologi for norske studenter i India. Han mener unges syn på utreise har forandret seg de siste åra.

– Det er veldig få som bare drar på tur uten å ta noen fag, skaffe seg arbeidserfaring, eller jobbe frivillig så man kan ha noe på CV-en. Det forteller kanskje litt om at karriere planlegges tidligere enn man gjorde før, sier Kolshus.

– Har eventyrlysten forsvunnet?

– Tilfeldighetens spill er nok klart redusert. Eventyrlyst tror jeg fortsatt er viktig for de som drar til Bali og lignende. Men at man skal være åpen for at ting kan skje og at man kan endre planene umiddelbart, det tror jeg på ingen måte er like sterkt som den var. I hvert fall blir det ikke sett på som noe positivt, mener Kolshus.

Fyll og festing

Det er ikke til å komme fra at mange har en oppfatning av at studiereiser, for eksempel til Bali, ofte handler om helt andre ting enn det rent akademiske. Fyll og festing i umiddelbar nærhet til solfylte strender lokker kanskje vel så mye som studiepoengene man får ut av halvåret.

Kolshus var selv antropologistudent på Bali på midten av nittitallet, og jobbet senere som seminarleder og foreleser på øya. Han mener at festing utvilsomt er en viktig motivasjon for Bali-studenter.

– Du skal være ganske individualistisk orientert for å få det store kulturutbytte av å dra til Bali, sier Kolshus.

Han legger til at livet som førstereisgutt i fremmede havner nok også var dominert av alkohol og flyktige kvinnebekjentskaper.

– Det var vel første møte med ganske mange laster. Jeg tror ikke man skal overdrive den graden av kultursjokk de utsatte seg for. Opplevelsene dreide seg nok stort sett om damer og fyll.

– Og det er kanskje litt sammenlignbart med Balistudentene?

– Ja, det får bli dine ord, men det er kanskje det, sier Kolshus og ler.

– Da jeg jobba på Bali for mange år siden var det ikke så veldig mange som var opptatt av det som skjedde rundt dem, utover diskoene.

Søker eventyr

Hva nyttige livserfaringer fra livet på sjøen angår, kan Terje Enger fortelle at språklæring har hatt mest å si for ham senere i livet. Han var nødt til å lære språk på «naturmetoden».

Han mener at tida som sjømann har vært en god ballast å ha med seg videre.

– Det har vært bra for meg å ha vært gjennom den perioden. Det at man blir så tidlig voksen, gjør noe med personligheten din. Jeg har lett for å ta avgjørelser og lett for å si ja. Det har gjort at jeg har fått jobber. Med svak utdannelse, så var ikke det selvsagt.

Enger tror at unge mennesker i dag får mange av de samme erfaringene som han selv fikk som førstereisgutt, men på andre måter.

– Den nysgjerrigheten og trangen til opplevelser vil få et slags utløp uansett. Og når man er ung søker man jo farer. Eller eventyr, i hvert fall.