Cocky saxofoni
Én mann og 25 konserter på tre dager. Erik Nerheim Saxofonfestival blir nå til en master.
En av de mange konsertene under festivalen Erik Nerheim arrangerte forrige uke, var et kappløp for utøvende musikere, fra Østbanehallen til Egertorget.
– Det var det gøyeste med hele festivalen. Vi var fire musikere; en operasanger, en på fløyte, og to på saxofon. Reglene var at det ikke var lov til å løpe om man ikke spilte. Jeg vant kappløpet knepent på to minutter og 40 sekunder, forteller saksofonisten så det lyser gjennom brilleglassene.
I en mastergrad på Norges Musikkhøgskole (NMH) må man i utgangspunktet holde fire konserter. Erik Nerheim ville gjøre en annen vri, og arrangerte i forrige uke sin egen tredagers festival med forskjellige konserter over hele Oslo.
– Minifestival blir kjipt. Når jeg først skulle gjøre det, skulle jeg gjøre det skikkelig, sier rogalendingen.
Selvsikker
Nerheim var hovedpersonen i alle konsertene, og under hver konsert var det en stor plakat av ham selv på en stor roll-up.
Publikum fortjener å høre Erik Nerheim spille sin musikk, selv om det kan høres litt cocky og søkt ut.
– Man kan si det er en viss merkevarebygging å arrangere sin egen festival, men hovedpoenget er å formidle musikk. Publikum fortjener å høre Erik Nerheim spille sin musikk, selv om det kan høres litt cocky og søkt ut, sier han.
Habermas på saxofon
Skal vi tro Nerheim selv, var enmannsfestivalen en stor suksess. Den fikk også flettet inn Habermas kommunikasjonsteori gjennom verket «Communication in Action – Playing Habermas» av Bjørn Skjeldbred.
– Jeg gikk fra domkirken, medspilleren min gikk fra Rockefeller, også møttes vi i midten av Torggata og spilte videre sammen, før vi gikk fra hverandre igjen. Vi var altså to fotgjengere som møttes, og denne komposisjonen tok utgangspunkt i Habermas.
– Hvor kom ideen fra?
– Alle goder ideer starter som en spøk. Det har vært både en personlig og musikalsk utfordring, ved å bryte grenser for hva som er forventet. Jeg er ingen unik artist, men jeg er nok den første som lager en enmannsfestival i Norge, sier Nerheim.
Formidling og opplevelse
Saksofonisten har en klar forestilling om hva musikk er, og har dette som hovedfokus i masteren.
– Uten formidling er det ikke noe musikk. Finner man et partitur av Beethoven, er det ikke musikk før den formidles og oppleves, forteller han.
Samtidig er det et rop til alle musikere om å komme seg ut av øvingsrommet.
– Musikere må ta tak i sin egen karriere og sitt musikalske produkt, og for eksempel skape nye konstellasjoner og uttrykk. Man kan spille impromusikk for veldig mange flere enn man tror, sier NMH-studenten.
En master på NMH er, ifølge Nerheim, helt udugelig i seg selv.
– Hvis jeg føler at jeg har mitt eget musikalske uttrykk som det går an å leve av, dropper jeg ut av masteren. Det eneste den går ut på er at man skal være i stand til å utøve sin egen kunst. Ved siden av masteren, spiller jeg i to band, driver plateselskap, forlag, og driver med artistjobbing. Jeg er der nesten nå.
