Kritiserer kritikerne

– Vi vil få folk til å se film bedre og å ta filmkulturen på alvor, sier Maria Fosheim Lund og Maria Moseng, redaktørene bak det nyoppstarta filmmagasinet Wuxia.

Wuxia er et ambisiøst prosjekt, som ikke vier plass til store snakkiser som «Kon-Tiki», og den «spennende» gjengen i Torsdagskveld fra Nydalen. Det er heller en old school Pål Bang-Hansen som pryder de første sidene av blekka.

– Å ha første nummer med temaet «Film og filmkritikk» var vel for å starte ved selve kjernen. Både for å diskutere temaet i en av artiklene; om filmkritikken var bedre før, eller om den har dårlige vilkår i dag, sier Moseng.

Savner akademia

– Jeg savner en mer akademisk filmkritikk i Norge, sier professor i filmvitenskap ved NTNU Anne Gjelsvik til Universitas.

– Det er kanskje urettferdig å tenke at kritikerne i VG og Dagbladet skal skrive kritikk som gir meg som akademiker noe tilbake, men det er synd at aviskritikken først og fremst er forbrukerkritikk, og ikke kritikk av kunstformen film, mener hun.

Film er en kunstform på lik linje med andre kunstformer, men mye på grunn av utviklingen innen filmkritikk har film mistet sin status, mener Gjelsvik. Hun etterlyser at film blir tatt på alvor.

– Filmmediet har en utfordring ved at alle tenker at alle forstår film. Vi ser bildene, vi hører lyden, og man tenker at film ikke trenger fortolkning. Det er en stor misforståelse. Film trenger fortolkning, diskusjon og problematisering på samme måte som andre kunstuttrykk. En actionfilm med Bruce Willis trenger også å analyseres, forteller hun.

Viktig med kritikk

Joachim Trier, mannen bak «Oslo 31. august» og «Reprise», er positiv til en forandring i den norske filmdebatten.

– Jeg ser veldig mye film og diskuterer mye. Jeg setter pris på folk som skriver, og leser også flere tidsskrifter. Et hvert tilskudd til at det foregår debatt er positivt. Kulturkritikk er viktig, og inspirerende også for oss filmskapere, sier han.

Han etterlyser også et større fagspråk blant anmeldere.

– Litteratur har alltid vært preget av at det har vært snakket avansert om det, og vi trenger å få et avansert språk om film også. Istedenfor at vi fokuserer på alle disse terningkastene, trenger vi heller at film blir diskutert og satt i sammenheng ut ifra estetiske kriterier, mener Trier.

– Et stort problem

Petter Næss, regissøren bak «Elling» og «Into the White», syns at filmkritikk er et stort problem i Norge, og unngår å lese anmeldelser så godt det lar seg gjøre.

– Anmeldere har i lang tid bedt om bedre regissører, og det har de fått. Men anmelderne har stått stille. Det hjelper ikke å ha sett det meste av film, for det er helt uinteressant å lese om sammenlikninger. Når karakterskalaen i anmeldelsene strekker seg fra 2 til 5, er det et tydelig tegn på at det er personlig smak som gjelder. Da hører jeg heller på publikums meninger om filmen, forteller Næss, og legger til:

– Det høye terningkastet er ikke til noe annet enn å smøre regissørens forfengelighet og å gjøre det lettere for produsenten å produsere filmen, mener han.

Utelukker akademia

Erlend Loe, filmkritiker i Aftenposten, tror ikke at problemet ligger i en for svak akademisk tilnærming.

– Min erfaring er at filmakademikere ikke kan si noe særlig mye mer kloke ting enn andre filmentusiaster og filmjournalister. Men jeg er enig i at det er mye heisann sveisann-kritikk fra folk som ikke har peiling i dagens aviser, men det tror jeg ikke ligger i at filmkritikken må bli mer akademisk. Det handler mer om at jeg savner kritikk fra folk som har peiling på film, sier han.

– Men det er også viktig å huske på at for tung kritikk i en dagsavis kan være å skyte seg selv i foten. Hvis det er for tungt så blir det ikke lest, og derfor tror jeg mer på en mellomting. Anmeldere som bare skriver for å vise hvor flinke de er, er jo det verste av alt.