Venstresidas bestefar

– Jeg er en av dem som ikke er overbevist om at kultur alltid har stått på egenhånd. At det på ingen måte har noen forbindelse til verden enten det er litteratur, musikk eller film. At kultur er veldig spesielt og nesten guddommelig – det er bare tull. Dårlig eller bra: kultur er produsert under de forholdene det eksisterer i.

Tariq Ali er omtalt som et av de skarpeste hodene i vår tid. En mann som alltid har minnet oss på vår historiske kontekst og hvilke nye utfordringer vi kan vente oss i fremtiden. Den gråhåra mannen var en av flere politiske kunstnere som holdt foredrag under Melafestivalen denne helgen, en urban festival for utøvende kunst og kulturuttrykk fra hele verden. Det merkes at han er sett på som en slags «Gandalf» i vår tid.

– De ble veldig sinte

– Den første aksjonen jeg var med på å organisere var da jeg var fjorten-femten år, mimrer han.

Da hadde Ali lest i avisa om afroamerikaneren Jimmy Wilson som risikerte dødsstraff for å ha stjålet én dollar og nittifem cent.

– Vi var en gjeng på ti-femten studenter som marsjerte til det amerikanske konsulatet. De ble veldig sinte. Latteren sitter løst nå, men da var det alvor.

Selv om responsen fra folk på gata i den Pakistanske byen Lahore var positiv, ble ikke aksjonen akkurat omfavnet av amerikanerne ved konsulatet. Jimmy Wilson ble henrettet. Det stoppet ikke Tariq Ali fra å fortsette sin lange karriere som aktivist, og han var ikke beskjeden når det kom til å arrangere aksjoner mot det pakistanske militærregimet mens han studerte ved Universitetet i Punjab.

– Vi var militante

Omsider kom det til et punkt da det ble for risikabelt for Ali å bo i hjemlandet.

– Jeg flyttet til Oxford i England da jeg var tyve, forteller han.

Her begynte Ali på sin andre grad og fortsatte sin aktivistvirksomhet ut på 60- og 70-tallet.

– Men vi kalte det ikke aktivisme på den tiden. Vi var militante, vi var kommunister, marxister, maoister, trotskister. Vi kalte det brorskap, forteller han.

Tariq Ali ble også valgt som president for the Oxford Union, Storbritannias nest eldste universitetsforening, verdenskjent for sin stødige grunntrening av flere fremtidige politikere fra Storbritannia og andre land. Det var slik han fikk møte Malcolm X. Men Alis omgangskrets har også inkludert Yoko Ono, John Lennon og dessuten Julian Assange, som han er kompis med den dag i dag.

– Dette er sivilisasjon

Ali synes Melafestivalen er en av de beste svarene en kan gi den vanvittige verdenen av tempelriddere og hvit overlegenhet.

– Dette er den beste responsen å gi: å vise at det er dette som er sivilisasjon, å blande seg med hverandre, å ikke være isolert. Det eksisterer ikke noe slikt som ren kultur. Folk sier «se på antikkens Hellas», men sannheten er at det gamle Hellas var nært beslektet med antikkens Egypt. Folk lærer hele tiden, sier han.

Ali snakker om kulturens politiske makt, hvordan kultur på en eller annen måte alltid fungerer som bruskforbindelsen mellom to knokler:

– Kultur blir skapt av samfunnet vi lever i, på samme måte som det blir skapt av politikk. Noen ganger kan kulturen være foran politikken, noen ganger bak den. Men det er alltid relatert til det i en eller annen form. Hvis du ser på Beethovens symfonier, var de ofte relaterte til store begivenheter. Men ja, han var veldig politisk. Og den satsen han først skrev til ære for Napoleon...(Hans tredje symfoni red. anm.) Han endte opp med å ripe vekk «Bonaparte» fra tittelen, da han fikk vite at Napoleon hadde gjort seg selv til keiser og omfavnet kirken.

Motstand som kunst

Selv mener Tariq Ali at det var de svartes vanskelige levekår som er opphavet til noe av den fineste kulturen vi har i dag:

– Til og med etter at slaveriet ble formelt avskaffet, var det dét som skapte kulturen av motstand. Hva var den motstanden? Jazz. Blues. Jam sessions. Spontan musikk, sier han.

– Fordi de ikke hadde tillatelse til å gjøre noe annet, sang de. De sang da de var slaver. De sang under den amerikanske borgerkrigen. De sang da de i tiden etterpå ble diskriminert, og de fortsetter å synge fordi antallet afroamerikanere som blir undertrykket i dag eller går gjennom rettssystemet, er nøyaktig det samme antallet svarte som var i USA like før borgerkrigen. Så oppfatningen om at alt er endret, er bare tull.

Ali er rolig i blikket.

– Selvsagt er det ikke det samme, men undertrykkelsen er der fremdeles. Og det er noe som jeg tror er med på å skape rap-musikken. Noen av tekstene og komposisjonene er voldelige, fordi vold er noe som er påført dem. De sloss gjennom musikken sin.

Han tar en pause før han konkluderer:

– Og det er egentlig historien om kultur og det skjæringspunktet der politikk og kultur møtes i et veikryss.