Pensumekspressen

To dager til eksamen? Slapp av. Universitas hjelper deg!

– Åtte timers studier hver dag er helt nødvendig. En normal arbeidsdag er det vi forventer, lød beskjeden fra introduksjonsforeleseren.

Det var en augustdag i 2008, og undertegnedes første dag på bachelorstudiet i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO).

Åtte timer om dagen, førti timer i uka i et helt semester. Intet urimelig krav det, tenkte jeg.

Så hendte det likevel. Livet, ass. Ting kommer i veien, det kan ha skjedd både med og uten fullt overlegg, og plutselig står du der. Du har bedrevet grov vanskjøtting av et tipoengs-fag eller tre, i den grad at hvis det fantes et barnevern for universitetsfag hadde det blitt revet fra deg og kjørt på institusjon før du rakk å si «foreldrerett».

Årsakene kan være så mangt. Fra de praktisk-trivielle (du skjønte for sent at studiet ikke var din greie, du ble kastet ut av leiligheten din, du forvillet deg inn i et studentverv) til de mer dramatiske (mora di fikk kreft, du fikk deg en knekk, kjæresten slo opp) til de mindre sympativekkende – at du i et helt semester har vært langt mer opptatt av nachspiel enn Nash-likevekt.

Uansett. Det er april, eller som i dette tilfellet mai, og du innser endelig det du har forsøkt å fortrenge. Du ligger syltynt an. Eksamen er nær. Hva nå?

I fjor vår ble undertegnede tvingende nødt til å ta stilling til nettopp det spørsmålet. Jeg hadde, blant annet grunnet nedlagt arbeid i denne avisen, et ytterst nedprioritert fag på samvittigheten. Eksamen i SGO2100 – Bygeografi og urbanisme sto for fall, og med den både lånekassestipend og en solid andel selvrespekt.

Noe måtte gjøres. Dagen før eksamen ble tilbrakt med å stresse febrilsk gjennom et introduksjonskapittel, forelesninger i Fronter ble saumfart, og jeg foretok en parasittaktig skumming av seminargruppens pensumsammendrag (unnskyld, seminargruppe 2). Dette vil neppe gjøre susen, tenkte jeg, men klamret meg likevel til håpet om ståkarakter. Eksamen bød på spørsmål av typen «Hvordan påvirkes menneskelig atferd av trekk ved storbyen?», og jeg vred allmennkunnskapen som en tørr klut. Med få og syltynne referanser til pensum kunne det umulig gå særlig bra.

Studweb, om lag tre uker senere. Jeg logger meg på. Står jeg, blir jeg glad, får jeg C, ler jeg meg i hjæl, tenker jeg. Så er den der, midt i det alfabetiske mangfoldet. En A. Er det virkelig mulig? Dette er ikke noe akademisk genis verk. Har det skjedd en teknisk feil, som forbytting av karakterer? Ikke at jeg kom til å ringe og sjekke, hehe. Har jeg hatt flaks? Antakelig, men hallo. Så var jeg heller ikke den første i verdenshistorien til å raske med meg en ståkarakter på latterlig kort tid, viste det seg.

– Det lønner seg i hvert fall å ikke ha lest altfor mye.

SV-studinen er en av bekymringsfullt mange Universitas snakker med som har tatt eksamen på no-time.

– Du får fort for mange opplysninger oppe i hodet, og glemmer å mestre det som er kjernen i faget.

Det er nemlig et mønster som går igjen blant dem som har fått maks ut av minimal lesning – og dette er et viktig poeng: Sensor er drit lei av deg og dine medstudenters besvarelser. Får du med deg fagets hovedpoeng, og det uten at sensor trenger å lide seg gjennom kronglete avstikkere inn i pensums mest irrelevante avkroker, er det ypperlig. En studine mente at jo mer overfladisk hun leste, jo bedre karakter fikk hun.

Husk at sensor har like lyst til å ligge og deige seg i Frognerparken som det du har.

Forelesningene som ligger i Fronter er derfor et passende sted å begynne. Der får du lett en oversikt over sentrale temaer i faget, og hva foreleseren har lagt vekt på. Har pensumlistens hovedbok et introduksjonskapittel? Heldiggris. Ofte går dette kapittelet igjennom de fleste av fagets temaer på en lettfattelig, overfladisk måte, og gir god oversikt. Perfekt! Det er jo akkurat slike eksamensbesvarelser sensor vil ha.

Har medstudentene dine skrevet oppgaver basert på pensumstoffet og disse ligger åpent tilgjengelig – ja, så voilà. Seminarlærere sier at du ikke kan basere en eksamen på det, men det har de neppe empiriske belegg for å si.

Sikkert triks: Saumfar gamle eksamensoppgaver. De som finner på eksamensspørsmål har ikke blitt ansatt på bakgrunn av sine kreative evner. Tell opp. Er de samme spørsmålene blitt stilt ved annenhver eksamen de siste årene? Da får du minst to av dem, garantert. Du kan i verste fall risikere at eksamensmakeren har stokket om på ordlyden i oppgaven.

Noen ganger kan du være provoserende heldig. Du får tak i såkalte vandrenotater, de sagnomsuste «Per Eirik»-notatene. Ingen husker hvem Per Eirik er lenger, men det er det heller ingen som bryr seg om. Det viktigste er at ringpermen fyller sin funksjon, at notatene trofast sirkulerer nedover i kullene og trofast letter eksamenshjerter, år etter år.

Har du litt bedre tid og kan lese litt – finn ut hvordan eksamensoppgavene vil legges opp. Er du heldig, kommer du ved enkel sannsynlighetsregning frem til at du kan kutte ut den kjedeligste tredjedelen av pensum.

Hva tenker man så om dette, oppover i etasjene på fakultetene? «En normal arbeidsdag er det vi forventer», var altså beskjeden jeg fikk som ubeskrevet student. Men hva med disse som tar det bokstavelig? At én normal arbeidsdag er nok til å ro i land ti studiepoeng? Jeg ringer prodekan og professor i statsvitenskap Bjørn Erik Rasch ved SV-fakultetet.

– Hvor mye er det dere anbefaler studentene å lese egentlig, sånn i snitt?

– Jeg kan ikke gi deg noe nøyaktig timetall på stående fot, folk er jo forskjellige. Men vi har et system med studiepoeng, og de poengene reflekterer jo tidsbruk. En fulltidsstudent som i løpet av et semester tar 30 studiepoeng, forventes altså å arbeide fulle arbeidsdager.

– Flere studenter, meg selv inkludert, har stått på eksamen i 10-poengsfag etter å ha lest i alt fra en uke til en halv dag. Hva tenker du om det?

– Nei, det skal jo ikke være mulig. Jeg vil tro det ikke finnes så mange emner der dette går an. Forskningsmetode kan for eksempel ikke forventes å bli nedlagt på en dag. Andre fag har en veldig allmenn tematikk hvor det kanskje kan være mulig å slippe gjennom en oppgave som er veldig rund i formen, sier Rasch.

Ja, det skal jeg hilse og si. Fakultetsledelsen har likevel ikke vurdert andre eksamensformer for å bøte på lettbent pugging.

Altså, jeg tror ikke dette er noe problem.

Bjørn Erik Rasch, prodekan ved Samfunnsvitenskapelig fakultet

– Altså, jeg tror ikke dette er noe problem. Man kan sikkert finne enkelteksempler, men at det skal være systematisk har jeg ikke noen tro på, avslutter Rasch.

Nei, systematisk er dette neppe. Og blir du for systematisk i din risikopregete eksamensatferd, risikerer du uansett å ende opp som en akademisk Milli Vanilli, og det vil vel ingen.

Likevel. Shit happens, for å bruke et forslitt uttrykk. Og nå som du først har havnet i denne situasjonen, om det så skyldes sykdom, død eller piratebay.org – ikke gi opp. Kikk på de forelesningsnotatene, det er en slags øvelse det og. Du blir glad, kontoen din blir glad, SiO får frigjort plass i sine endeløse psykologkøer og regjeringen får sin gjennomstrømning. Nesten pareto-optimalt, si.

Powered by Labrador CMS