Ute av Blitzregnet

Det er lørdag, dagen etter åpningsfesten til Blitzhusets 30-årsjubileum. Utslitte bord, stoler og kasser med pils er plassert rundt i gata. Sola skinner om kapp med piercede kinn, oppoverpekende hårsveiser, sorte hettejakker og grillspyd på grillen – som består av alt mulig annet enn kjøtt. Klokken har bikket tre på ettermiddagen og det er ennå fredelig i Pilestredet 30. Med fredelig menes at politiet ikke har kommet og avbrutt det okkuperte gatekvartalet i anledning jubileet.

– Pressen viser ikke like stor interesse for oss som før, sier Martin i Blitzhusets pressegruppe.

Han har en grei forklaring på hvorfor.

– Politiet har lært seg å kjøre en smartere taktikk som ikke innbefatter å slippe løs bikkjer og løpe hester inn i folk, sier blitzeren.

– Det gjør at det blir mindre regelrette slagsmål.

Kulturhuset Blitz

Martin er en glad og bakfull rødhåret hanekam-mann, som det er vanskelig ikke å legge merke til – selv på Blitz.

Fra scenen dundrer Queens of the Stone Age fra høyttaleranlegget. Større og mindre folk dingler med beina ut av vinduene eller sitter rundt omkring på asfalten som om det skulle vært en scene hentet fra en gatebarn-musikal. En kar på scenen spøker med at «Her vil det skje mye i kveld. Etterpå blir det slosskamp inne». Han sikter til kickboksing-kampen som arrangeres senere på kvelden.

– Har Blitz blitt mindre politisk?

– På Blitz kommer det folk som ikke nødvendigvis er opptatt av politikk. Det er mange som blir dratt inn i miljøet gjennom det kulturelle aspektet, for så å bli dratt inn i det politiske som er den naturlige veien videre. Det føler jeg ikke det har blitt noe mindre av i de sju årene jeg har vært her, sier Martin.

Opptøyer i starten

Den venstreradikale, politiske ungdomsbevegelsen startet i Oslo tidlig på 80-tallet, da Skippergata ble okkupert.

– Da blitzerne ble kasta ut, fulgte to år med opptøyer, og så fikk endelig kommunen til en avtale med blitzerne om å få huset her, sier Martin.

Det var en tid der mange ungdommer så til de ekstreme politiske gruppene for tilhørighet.

– Hele Blitz-bevegelsen ble startet av ungdommer som ikke hadde et sted å være. De ønsket seg en ungdomsklubb der de kunne bestemme selv, uten voksne eller andre autoriteter til å bestemme over seg. De ville ha en flat struktur, der alle var med å bestemme hva som skjer.

Samme som alltid

Blitzerne går i samme klær, hører på samme type musikk, og har like fargerike og lett gjenkjennelige hårsveiser som for 30 år siden. Nå gjør de det bare i litt finere omgivelser.

– Siden 80-tallet er det egentlig bare huset som har forandret seg. Vi har pussa opp her, men vi har fortsatt de samme politiske kampsakene, sier Martin.

– – Som er?

– Vi skal knuse nazistene og fascistene.

Martin innrømmer at blitzerne har hatt et litt lavere aktivitetsnivå etter at oppussingen startet.

– Vi har måttet konsentrere oss om å få det i stand og i gang igjen før vi tar over hele by’n, smiler han.

– Vi er jo anti-stat

Utover lørdagsettermiddagen settes hiphop-konsertene i gang på Blitzhuset – kun avbrutt av en hvitmalt kar som kjører rundt dinglende i kroker fra en kranbil og roper fra en megafon. Etter kickboksing og konserter, avsluttes dagfesten med en aldri så liten demo med utdeling av sprøyter til de narkomane, fra slottet til plata.

– Jeg opplever at vi utfyller en viktig oppgave i samfunnet fordi vi tar kraftige tak for å mobilisere folk til å bry seg om saker som vi mener er viktige, sier Martin.

– Det er det vanskelig for politikerne å overse. Slik møter vi forhåpentligvis en godvilje der inne et sted, selv om vi hater det. Vi er jo anti-stat. Vi samarbeider med partier, men vi vil aldri anerkjenne partier i systemet.

– Men det er vel bakgrunnen for deres eksistens?

– Blitz er her i kraft av at vi trengs. Hadde vi ikke trengtes, ville vi heller ikke vært i denne byen.

– Så du vil ikke si at huset har utspilt sin rolle?

– Nei, det vil vi aldri gjøre, sier Martin.

– Ikke før vi har et helt annet samfunnsystem enn vi har i dag.