Asbjørn Kjønstad tror byråkrater og jurister kan ta herredømmet over den akademiske friheten.

En lovbestemmelse skrevet i 2007 skulle sikre den enkelte forsker og lærers akademiske frihet. Men loven som skulle verne om den akademiske friheten vil virke mot sin hensikt, mener Asbjørn Kjønstad, professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Han frykter at det vil balle på seg med stadig flere lovbestemmelser.
– Som jurist skulle du kanskje tro at jeg er tilhenger av regler, men jeg er motstander av store mengder med detaljerte regler. Noen grunnprinsipper kan man gjerne skrive ned. Men når noe flyttes over fra å være sedvanerett til å bli lovfestede regler, er det et utviklingspotensial.
Når noe skrives ned i loven har det en tendens til å vokse ut av kontroll, mener Kjønstad.
– Dette er bare begynnelsen. Det vet jeg veldig godt fra mine fag som er trygderett og helserett. Det begynte med noen få bestemmelser i lov og forskrifter, men så baller det på seg slik at det etter hvert blir svære mengder. Det fører til en fremmedgjøring for dem reglene angår.

Frykter økt byråkratmakt

Kjønstad peker på at den akademiske friheten allerede var beskyttet gjennom en sedvanerett som har vært tilstede i flere hundre år ved europeiske universiteter. Han mener at sedvaneretten er en levende rettskilde som har gode forutsetninger for å møte skiftende utfordringer, også når det gjelder akademisk frihet.

Derfor er han skeptisk til en lovfesting som kan gi byråkrater og jurister definisjonsmakt over et begrep som tidligere tilhørte akademia.
– En lovfesting av et sedvanerettslig prinsipp kan sementere rettsutviklingen, og det overfører rettsprinsippet til den politiske arenaen. Dette gir jurister og byråkrater posisjoner til å tolke de enkelte ord og uttrykk i lovparagrafen.

Mindre tid til forskning

Kjønstad har vært professor ved juridisk fakultet i 34 år. Siden han var student har det skjedd store forandringer som påvirker den akademiske friheten.
– Da jeg var student hadde mine professorer lærerstoler, og de hadde ansvaret for hver sine deler av vitenskapen. Og professorene brukte all sin tid på arbeidet, som var et slags kall. Den akademiske friheten var et selvfølgelig grunnlag for deres virksomhet. Det er den tiden man har til disposisjon for fri forskning som er den begrensede ressursen.
– Og nå er det blitt mindre tid til dette?
– Nå er det mer slik at man søker penger til prosjekter. De som først begynner med det, er også fylt med ideene om akademisk frihet, og de kan være frie forskere selv om de mottar øremerket pengestøtte. Men etter at professorene blir mer og mer tilpasset at man stadig skal søke om penger, blir det færre og færre som har ideen om akademisk frihet så sterkt i seg.

Mens utviklingen i akademia har gått mot stadig mer detaljstyring og eksternfinansierte prosjekter, har næringslivet utviklet seg i motsatt vei, ifølge Kjønstad.
– De idealene som vi hadde på universitetene om akademisk frihet og akademisk dannelse har i stigende grad fått plass i resten av samfunnet. Det ser vi i private bedrifter, som lar forskerne få full frihet, og så ser de etterpå hva som kan utnyttes kommersielt. Det har jo vært et grunnleggende prinsipp for universitetet at det ansetter stipendiater og professorer, gir dem en rimelig lønn og forskningsbevilgninger, og så blir det stort sett meget gode resultater ut av det.