Saklige drømmer

– Ingen blir en god jurist uten livserfaring, ble jeg fortalt på en såkalt basisgruppe forleden.

– Men siden dere er for unge til å ha livserfaring, må dere lese i stedet.

Ingen kan klandre jusstudentene for å ikke ta oppfordringen om å lese som gale på alvor. Det går rykter om lesesaler som er fulle både på lørdagskvelden og midt i påsken. Studentmagasinet Pacta vurderer å arrangere en lesekonkurranse, hvor man blant annet får poeng for å være den som skrur på lyset på lesesalen om morgenen, og av om kvelden. Ekstrapoeng om du ser noen andre sovne. Det samme gjelder om du klarer deg med tominutterspauser – akkurat nok til et dobesøk.

Akk. Beklager om jeg tar livsløgnen fra noen her, men jeg er overbevist om at storminnsatsen er fåfengt. I alle fall ute av proporsjoner.

Jeg besøker dekanen for å få svar. På kontoret hans blir det vanskelig å motstå fristelsen til å lage en litt billig analogi om hvor jussen står i dag. Stilarten på dekoret er senempirisk, men det hele er gjort litt slepphendt og litt sent i forhold til resten av kontinentet. Og selvfølgelig ispedd noen rosemalte detaljer. Ærverdig er liksom ikke ordet, interiøret er snarere eklektisk. En gang var det universitetsrektorens kontor. Nå sitter en enkelt dekan igjen. En gang var kontoret i sentrum for et nasjonsbyggende vitenskapsmiljø. Nå er det gammelt, særpreget og avsondret fra det vitenskapelige tjaset og maset på Blindern.

Å studere jus kan ofte føles som å sitte igjen på dekanens kontor. På tross av at studiet nettopp har blitt kraftig reformert. De myke vitenskapene har tatt en språklig vending – begrepene vi bruker tas oftere i betraktning, og vurderes langs langt flere dimensjoner enn før. Størrelser som det saklige og det verdinøytrale – grunnsteiner i rettsstatstankegangen – har blitt problematiske. Men jusstudiet (og særlig de første årene) handler fortsatt i hovedsak om å lese lov. Bokstavelig.

Derfor er det enerverende å høre professorene snakke om idealene for rettsvitenskapen. Det lyder fjernt, der du sitter og leser om hva straffeloven har å si om nøtteplukking på «uindhegnet Sted»: Ingen blir en god jurist uten livserfaring. Eller som dekanen selv uttaler hver gang han får sjansen – jurister må være «dydige», og gode. Og ikke først og fremst i teknisk forstand:

– Det vi trenger er jurister som streber etter den gode rett, det gode samfunn og det gode liv. Og dermed blir det snakk om hva slags mennesker jurister er, ikke bare om hvilken kunnskap de har, sa han i et annet intervju.

For dekanen virker det som om hovedmålet med en jusutdannelse er å kultivere den gode, mangfoldige, livsnære, men også opplyste, juridiske dømmekraften. Ikke minst må jurister være mindre lydige, og sørge for å ikke gjøre seg til lakeier for statsmakten.

– Lever den norske juriststanden virkelig opp til dette idealet? For å ta et aktuelt eksempel: taler juristene rettferdighetens sak i asylbarnsaken?

Dekanen får en litt brydd mine.

– De berørte har fått en standardisert prosess. Og lite juridisk bistand. Jeg tror det er grunn til bekymring, sier han.

Er jeg naiv som ikke skjønner hvordan jeg skal bli dydig av å lese masse lov? Nei. Jurister oppfattes oftere som sleipe slanger enn som Rettferdighetens voktere ute blant folk. Se på asylbarndebatten igjen, og rollefordelingen der: Pål Lønseth, jurist og systembundet syndebukk. Karl Eldar Kvang, sentral grasrotsaktivist, sannsynligvis katalysert av sitt frivillige virke som psykolog for de berørte individene. Rollene hadde vært annerledes om jusutdannelsen var ideell. Misforstå meg rett: jeg sier ikke at en humanistisk studieordning automatisk vil skape moralske yrkesutøvere. Men forhåpentligvis vil det tvinge studentene til å tenke skikkelig gjennom grunnlaget for sitt ståsted. Og til å kommunisere det ståstedet bedre.

Hans Petter Graver – dekanen altså – ser på studieordningen etter den nye reformen som et godt kompromiss. For det første vier visstnok ikke jusstudiet i Oslo uvanlig mye tid til rene lovstudier. Kombinasjonen ex.phil./fac., rettshistorie, metode og etikk, menneskerettsfokuset og valgemner gjør at studiet ikke er så sneversynt allikevel. Studentene er tross alt sikret minst 60 studiepoeng med vitenskap og store spørsmål.

For det andre er det ikke alle med makt over studieordningen som ønsker seg et fokus på dannelse. Arbeidsmarkedet ønsker jurister med god detaljkunnskap, ifølge Graver. Hvis ikke studentene leser nok lov, kan det etableres egne sektorstudier. Det ville ikke vært bra for rettsenheten. Professorene har på sin side vidt forskjellige ståsteder, og underviser nok best i det de kan best. Dessuten er det lite som tyder på at studentene selv er ute etter et humanistisk perspektiv. En av de største studentforeningene – Forensis – er opprettet for å bøte på mangler i pensum. Foreningen mener det ikke er nok næringslivsfokus.

Det er ikke det at Graver ikke har rett. At dagens løsning ikke er rimelig. Men det finnes alltid en fare når man tenker for rimelig, for mye på interne stridigheter, praktiske problemer, presserende behov. Det er faren som alltid gjelder når man glemmer humaniora. Man mister evnen til å stikke fingeren ned i jorda og hodet opp i luften. Evnen til å se i et større perspektiv, til å trekke paralleller, til å fatte konteksten. Evnen til å kommunisere godt og til å analysere. Evnen til å leve seg inn i det ukjente.

Man kan mestre et system ut til fingerspissene, men det hjelper ikke stort når systemet viser seg feilbarlig. Eller når systemet endrer seg. (P.S.: Loven er i blant feilbarlig, og i konstant endring.) Da sitter man igjen med en masse detaljkunnskap som enten er gal eller avleggs. Man faller på sin egen rimelighet.

Og her gjør den nye reformen et stort feilgrep. Fordi så mange vil så mye forskjellig med jussen, har man gjort et mål ut av å øke valgfriheten. Vil du ha en humanistisk jusutdannelse, kan du forme de siste årene i den retningen. Men hva hvis du ønsker at hele juriststanden skal være mer humanistisk anlagt? Valgfrihet i en studieordning er frihet til å velge sitt eget perspektiv. Frihet fra å bli utsatt for konkurrerende innfallsvinkler. Da vil sannsynligvis de som trenger menneskevitenskapene mest, velge det sjeldnest.

Det er på tide å spørre dekanen. - Hvorfor kan vi ikke lese Dostojievskij i strafferetten? Marx i fast eiendom?

– Jo, det hadde virkelig vært morsomt det, sier Graver.

– Men vi har ikke tid.

Vi har ikke tid. Hva hvis det er fordi lovstudiene kommer på feil tidspunkt? Det er ikke rent sjeldent at studenter med litt flere år og studiepoeng på baken enn vanlig tar jussen på halv tid. Og mestrer det fint.

Vi har ikke tid? Hva hvis man sparer tid på mer grunnleggende studier? Dekanen vedkjenner at de som leser sin Dostojievskij sannsynligvis får igjen for det på karakterkortet. De blir rett og slett bedre jurister. Bourdieu hadde snudd seg i graven. Budskapet er enkelt og brutalt: kommer du inn på jussen med kulturell kapital, får du et enormt forsprang.

Og det får de andre rett og slett ikke tid til å ta igjen.

La oss håpe de i det minste får diplom i lesekonkurransen.

Emil Flatø går andre semester på jussen.