Jenny\'s Trophy

Andreas: I likhet med mange andre band i popsegmentet kunne Jenny\'s Trophy tjent mye på å uttrykke seg på norsk. Engelske tekster gir riktignok mulighet til internasjonal anseelse, og gjør det kanskje enklere å sette ord på noe som ville virke flaut på morsmålet, men i dette tilfellet får jeg inntrykk av en slags maskering av det faktum at bandet ikke har mye å melde. De få gode partiene overskygges av dette, en flat produksjon og et komp som er variert, men ganske pregløst.

Karakter: 3

Benedikt:Bra band, dårlig navn. Dette er herlig Kinks–inspirert pop–musikk som passer sommeren som rosévin og blås i parken.

Karakter: 8

Silje: Dette spilles et sted mellom leirbålet og den skranglete bilen på landeveien. Eventuelt i en åker. Veldig koselige saker, med solid og stilig arrangement, oppmerksomhetsvekkende og til dels morsomme tekster. Harmonisk og gla’naivt samtidig som kvaliteten sikrer at de hever seg over å være bare harmoniske og gla’naive. Hurra.

Karakter: 9

Lars: Slettes ikke gæren Julian Berntzen / Elton John–kloning dette her! Høy sjarmfaktor og mange fiffige detaljer i arrangementet. Fin og «naiv» stemning på det hele. Begge sangene har fengende melodier og sterke refrenger. Enkelte instrumenter låter litt tamt (som kassegitaren), men alt i alt er dette bra saker. Med mer erfaring og enda bedre låter blir dette krutt!

Karakter: 8

Snittkarakter: 7

Belinda H

Benedikt: Voksen, vakker vokal folk–jazz. Profesjonelt utført, men et snev av Smuget–lukt trekker noe ned.

Karakter: 6

Andreas: Første låta er bygget rundt en akkordforbindelse som er identisk med Bo Kaspers Orkesters «Hon är så söt». Om dette er bevisst eller ubevisst spiller forsåvidt ingen rolle når det musikalske uttrykket også tangerer Bo Kaspers uten å tilføre noe nytt. Vokalisten har en fin stemme som kommer mer til sin rett i den Joni Mitchell–aktige andrelåta, men inntrykket jeg sitter igjen med er ganske tomt. Melodien og dynamikken peker ingensteder og forteller ikke annet enn at dette er taffelmusikk.

Karakter: 4

Silje: Det her er plata daten din setter på for å vise at han er en følsom, sjelfull kar med smak. Slentrende, nesten søvndyssende, dette hører du altså på etter noen glass vin, men hadde du vært klinkende edru, ville du ikke greid å plukke opp melodien uansett. Likevel, det er jo uomtvistelig vakkert.

Karakter: 6

Lars: Stemningsfullt og pent, men med litt småkjedelige låter. Fantastisk fin stemme på vokalisten! Reine Beth Gibbons! Med sterkere låtmateriale vil dette bli virkelig bra saker! Faren er imidlertid at man bare blir en av veldig mange band innen genren som låter bra, men som har lite å fare med hva angår låt–kvalitet.

Karakter: 7

Snittkarakter: 5.75

Lipstick Liontigers

Benedikt: Herlig heavy metal–pastisj som ville vært en sensasjon i 1983. Ingen kan spille dette så perfekt uten genuin kjærlighet til sjangeren. Jeg tror ikke på den ironiske holdningen i det hele tatt. Knallbra!

Karakter: 10

Andreas: Endelig noen som slår et slag for langhåret eventyrmetall og synth–trompet! Mer 80–talls enn 80–tallet selv? Imponerende vokalprestasjoner og høy presisjon i alle ledd er likevel det jeg legger mest merke til etter at latterkrampa har sluppet taket. Tekstene er pompøst intetsigende og riffene er virtuose på en så åpenbar show–off–måte at ironien skinner gjennom. Den trauste konklusjonen: mye form, lite innhold.

Karakter: 6

Lars: Battle–metal av ganske bra kaliber dette! Teknisk dyktige musikere og «riktig» sound. På den første låta, med den fantastiske tittelen «With the Forces of Power and Glitter and Glamour of Rock», gjør de alt etter boka. Andrelåta, derimot, lider av at gitaristen tar seg vann over hodet på enkelte Yngve Malmsteen–partier. Litt plagsomt høy trompet–lyd på ref og synth generelt. Alt i alt et lovende metalband!

Karakter: 8

Silje: Var det sånn at vi var inne i postironien nå? Synd coveret ikke er på trykk, for det sier i grunnen sitt. Uansett en oppvekker det her, sterkt på alle måter og et refreng på førstelåta som bare ber om høyhalset skråling av mange fulle mennesker samtidig. Jeg fikk plutselig en assosiasjon til russetida og, uten at jeg kan forstå helt hvorfor. Må være skrålinga. Glam, glam.

Karakter: 7

Snittkarakter: 7.75

Orange Club

Silje: Orange Club er hakket mer profesjonelle enn de fleste banda i Demoboks. Derav deres temmelig nyutgitte EP i tidsriktig cover. Men, vi satte ikke noen øvre grense for profesjonalitet her, så de får være med på leken. Og uavhengig av konkurransens utkom, det er ikke til å komme unna at dette er en vinner.

Karakter: 9

Lars: Ypperlig poprock! Bra låter og kul lyd! Originale arrangementer. Smakfulle Beach Boys–referanser på andre låt. Hvis ikke dette bandet får kontrakt et eller annet sted skjønner jeg ingenting! Tvers gjennom sterkt, og tvers gjennom godt håndverk! Flinke folk! Blir nesten missunnelig! Av med hatten! Full pott! Katuuut!

Karakter: 10

Anders: Den fantasiløse førstelåta gjør lite inntrykk, det enklere poputtrykket i andrelåta faller mer i smak. Produksjonen er meget bra, og noen overganger og melodiske vendinger vitner om at dette er langt fra nachspiel–låtskriving. Noen vil kanskje påstå at den åpenbare «Penny Lane»–referansen på «I want to go home» grenser til blasfemi, eller enda verre, plagiat. Men dette er jo en helbredelig band–barnesykdom.

Karakter: 6

Benedikt: Blandings av Suede og the Las. Bra! Dritbra! Sondre Lerche kan gå og snorkle.

Karakter 10

Snittkarakter: 8.75

Mars University

Andreas: Futurama–inspirert? Mars University bæres fram av den altfor sedvanlige gitar/bass/trommer–besetningen og en særpreget, men sur vokal. Det finnes nok av eksempler på at musikere uten de helt store sangbegavelser kan lage fantastisk musikk, men her er forutsigbarheten så dominerende at jeg mister interessen. Noen melodilinjer er absolutt godkjente, og bandet har driv, selv om Placebo–assosiasjonene trenger seg på litt vel ofte.

Karakter: 4

Silje: …Og vi er tilbake i kjelleren. Digg med en pause fra den naive og småironiske musikken som ellers preger ukas demoer. M.U. har en særegen vokal som med litt øving kan bli skikkelig kul. Låt nr. 1 skjærer ut i et endeløst, glitrende og futuristisk–inspirerte gitarparti som egentlig er vakkert, men mot slutten har i alle fall jeg glemt hvemhvahvor det er jeg hører på. Uansett, jeg skal holde opptil flere knapper på det her.

Karakter: 8

Benedikt: Infantil introvert indie som er ganske kjedelig.

Karakter: 3

Lars: Et gjennomført poprock–band. Ikke så fett som Orange Club, men ganske nær. Fin melankoli, og også her bra melodier. Lite å utsette egentlig! Blir kun et spørsmål om smak og behag. Likte låtene til Orange Club et par hakk bedre. Men det hersker liten tvil om at også disse gutta kan komme langt.

Karakter: 8

Snittkarakter: 5.75