Businessband

– Vi vil lage musikk som vi mener folk har behov for å høre, og da må vi jobbe beinhardt.

Primus motor Richard Lorentz jogger frem og tilbake mellom scenen og intervju, på Nordisk institutt for scene og studio (NISS). Studentbandet Level & Tyson står spredd rundt i rommet som brikker i et uoversiktlig brettspill, mens de forsøker å lokalisere ledninger mellom et hav av instrumenter.

– Vi må være ultrafokuserte, målbevisste og hardtarbeidende. Vi står opp tidlig om morgenen og sender mailer, for å si det sånn, sier Lorentz.

I startgropa

Selv om stemningen er tilforlatelig, er det ingen tilfeldigheter som har ført til at bandet i disse dager i ferd med å ferdigstille sin første plate. Lorentz er heltidsmusiker, og det er kjennskap til bransjen som har gitt bandet dyttet i riktig retning.

– Det høres kynisk og rart ut å skulle kjenne de rette folka, men sånn er det jo på alle plan i livet. Du kan ikke være kjæreste med noen som ikke kan «bring it». Man må se verden på samme måte for at det skal fungere, sier Lorentz.

Kjæresteplan

Nesten alle bandmedlemmene er studenter, som fordyper seg i alt fra statsvitenskap til studioproduksjon og musikkvitenskap. Utvelgelsesprosessen av bandmedlemmene har vært nøye planlagt av Lorentz og kjæresten Sofie Søndervik Sæther. Søndervik er vokalist og medgrunnlegger av bandet.

– Vi ramla ikke sammen, akkurat. Materialet kom først, bandet etterpå. Vi måtte ha en plan, finne ut hva slags folk vi ville ha med oss.

Utgangspunktet for Level & Tyson var riktignok noe mer romantisk. Grunnen til at trommeslageren begynte å skrive egne låter, var fordi han hadde noe å bevise overfor Sofie.

– Jeg har spilt i mange band før, med blant annet Siri Nilsen og Superfamily. Men jeg ville vise at jeg kunne skape noe eget, så hun ikke trodde jeg hadde rust i røra. Da er det viktig å kjenne og samarbeide med bra folk.

Booka til Bylarm

Det oser ikke kontakter og businesstrategi av kollektivet til Anja Lauvdal og Heida Mobeck, bandmedlemmer i The Avalanche. I leiligheten på Grønland ligger det klær, sko, kopper og kar overalt. Det provisoriske øvingslokalet i stua, vitner om en bandtilværelse som må snekres sammen selv; synthesizere, keyboards og mikrofoner står oppstilt mellom mac’er og en gigantisk tuba.

Et litt skranglete inntrykk til tross, The Avalanche må ha gjort noe riktig. De skal nemlig spille på Bylarm til helga, og det er ikke alle unge, lovende forunt.

– Vi er på en måte bevisste på strategien fordi vi har hatt mange band før, og vet hva som skal til. Plateselskaper merker fort om bandet har lyst til å satse på seg selv eller ikke, sier Lauvdal.

Suksess fordrer mange, små trinn på stigen mot stjernehimmelen. The Avalanche måtte spille inn musikken, lage presseskriv og kontakte booking-byråer. Dette krever nitidig arbeid.

– Du skal øve med bandet, komponere, høre på musikk, sende søknader, søke om pengestøtte. Det handler om å overleve som musiker, sette seg langsiktige mål, ikke å drive PR-stunt for å få spille på Bylarm. Vi skulle gjerne hatt en løs hverdag med sene morgener, litt øving, for så å gå på konserter om kvelden, men vi skal jo kunne leve av dette, sier Lauvdal.

Hun er ikke er i tvil om at det må innsats til for å kunne leve av å spille musikk.

Verden neste?

Bandet har et pragmatisk forhold til overlevelsesstrategier i musikkbransjen, selv om Mobeck ikke synes det ligger naturlig for The Avalanche.

– Vi må allikevel fremstille oss som proffe og seriøse, vise at dette er noe. Du kan ikke bare gå og si: «Hei, kan jeg få spille konsert her?» Da får du nei.

Neste mål for The Avalanche, er å få spille i utlandet. Hvordan de skal få dét til, er de ikke helt sikre på.

– Networking kanskje, kontakter? Jeg vet ikke hvordan man gjør det, men alle er avhengige av hverandre i musikkbransjen, at folk snakker pent om dem, sier Mobeck.

Plutselig vind i seilene

– Det er mange ledd i prosessen, fra plateselskap, distribusjon, promoagenter og bookingbyråer. Det høres jævla «coorporate» ut, men da vi var så priviligerte måtte vi bli mer organiserte.

Marius Drogsås Hagen og Team Me har klart nettopp det gjengen i The Avalanche drømmer om. Gjennombrudd utenfor Norges grenser.

– Det gikk fra å være et tulleprosjekt til å bli et svært apparat rundt oss, sier Drogsås.

Det som egentlig var en roteskuff av Drogsås’ låter, endte opp med å sikre ham finaleplass i NRK Urørt. Han mobiliserte vennene sine for én konsert, men før de visste ordet av det, ble vennegjengen kastet ut i musikkbransjen med hodet først. Opptredener på Bylarm og Øyafestivalen skaffet bandet gode skussmål fra alle hold, inkludert utlandet.

– Da tenkte vi at her må vi bare gønne på. Vi fikk tak i en bookingfyr som ville jobbe med oss. Han satte opp konserter, foreslo fine folk vi kroka opp med, fine spillesteder. Han allierte oss med folk som hadde samme visjon for bandet vårt.