;)
Filosofien som forsvant
På fredag feires hele Norges Arne Næss’ 100-års-jubileum i Universitetets aula. Men hvor stor betydning har filosofien hans egentlig hatt?
– Det kan trygt sies at han var for stor for det lille filosofiske miljøet i Norge. Han overskygget dem alle, sier Johan Galtung, Arne Næss’ nære venn og tidligere kollega.
Næss er utvilsomt en av de mest kjente filosofene Norge har hatt, både her hjemme og internasjonalt, og var en dominerende skikkelse helt til sin død i 2009.
– Slik sett er det kanskje forståelig at andre filosofer har prøvd å rydde ham vekk, for å bane vei for seg selv, mener Galtung.
– Betyr veldig lite
Karakteristikker som «nysgjerrighetsdannende» og «motivasjonsfremmende» har sittet løst hos personer Universitas har vært i kontakt med, men det forblir uklart hvilken innflytelse filosofen faktisk har hatt.
– Tenkningen til Næss har ikke hatt gjennomslag verken i samfunnsdebatten, eller i måten samfunnet blir styrt på. Det meste har gått i motsatt retning av hva han ønsket, sier Knut Olav Åmås, redaktør for Næss’ bestselger, Livsfilosofi.
Åmås mener det er veldig lett å overvurdere innflytelsen Arne Næss har hatt.
– Når man ser på Næss’ rolle de siste 10–15 årene, som en slags aldrende rikstenker i mediene, er det lett å tro at han har hatt en enorm innflytelse på det norske samfunnet. Det har han altså ikke, sier han.
– Vi må fastslå at for nåtiden betyr han veldig lite, bifaller Galtung.
Ex.phils far
Åmås er krystallklar på hva som er det viktigste på Næss’ CV.
– Hans arbeid med ex.phil er hans desidert viktigste bidrag til norsk akademia, sier Åmås.
Etter at Næss ble ansatt som professor, reformerte han ex.phil radikalt, og kalles derfor den moderne ex.phils far.
– Han gjorde filosofien anvendelig og dannet flere generasjoner av unge mennesker gjennom sin problemfokuserte versjon av forberedende eksamen, sier Åmås.
Når Åmås sier «problemfokuserte» sikter han til Næss’ «normer for saklig diskusjon», som preget ex.phil-faget – seks normer som forteller hva som bør unngås når vi diskuterer. Den første normen oppfordrer oss til å «unngå tendensiøst utenomsnakk», som for eksempel personkarakteristikker, en regel offentlig ordskifte åpenbart ikke bryr seg særlig om i dag.
Galtung påpeker at Næss’ saklighetsnormer har forsvunnet fra norsk debatt.
– Arne påvirket en hel generasjon ved at svært mange, når de deltok i debatt, var preget av saklighetsnormene de hadde lært ved forberedende eksamen. Disse er i dag blitt erstattet av ren ytringsfrihet, som gir seg til utrykk ved personangrep, gal gjengivelse av argumenter og så videre. Norsk debatt i dag minner mer om en holmgang, sier Galtung.
Han er av den oppfatning at Næss, etter enkeltes smak, har opptatt for mye plass i norsk akademia, og at han derfor er blitt marginalisert.
– Har Næss vært offer for misunnelse?
– Jeg tror ikke de misunte ham, jeg tror snarere at de ville komme ut av hans skygge. Den beste måten å gjøre dét på, var å avskaffe ham, sier Galtung.
Åmås er ikke av samme oppfatning.
– Jeg er enig i at Næss var en mer betydelig filosof enn de fleste norske. Men det er nytt for meg at han ble «avskaffet», hva nå Galtung måtte mene med det. Jeg hørte aldri Arne Næss eller noen rundt ham antyde noe slikt. Derimot mener nok Galtung at han selv er for stor for Norge, sier Åmås og bryter dermed Næss’ første saklighetsnorm.
– Personlig viktig
På fredag skal altså Næss hylles i Universitetets aula. Inga Bostad, Næss-entusiast og prorektor ved UiO, er blant dem som skal tale på arrangementet. Hun forteller at Næss har betydd mye for henne personlig, men er usikker på omfanget av hans allmenne innflytelse.
– Det er viktig å skille mellom de ulike områdene han arbeidet med. Internasjonalt har nok ikke filosofien hans hatt den store gjennomslagskraften. Men i flere akademiske kretser her hjemme har han vært betydningsfull, sier Bostad.
Bostad kan fortelle at Næss’ generelle innstilling til filosofi har vært personlig viktig for henne.
– Han lærte meg at en filosofisk posisjon ikke er noe vi har, men noe vi handler ut fra, sier hun.
Gjenoppdagelse
Mye tyder på at Næss’ ideer i dag kun er å finne på biblioteket. Enkelte snakker likevel om en forestående «gjenoppdagelse» av filosofen Arne Næss. Hva bør vi i så fall gjenoppdage?
– Jeg mener det bør være hans tre normsett: saklighetsnormer, miljønormer og gandhinormer, sier Galtung.
– Det begås veldig mye vold i debatter, mot naturen og i politikken. Derfor dannet Arne disse normene, de er en utkrystallisering av hans filosofiske arbeid, forklarer han.
Åmås mener det særlig er Næss’ holdning til uenighet som bør bringes tilbake.
– Akademia er i dag like konsensuspreget som andre deler av samfunnet. Det vi kan lære av Næss, er å dyrke uenighet og pleie omgang med folk som mener noe helt annet enn oss selv. Næss gjorde dette rett etter andre verdenskrig, da han gikk på teater og kino med landssvikdømte, sier han.
Imidlertid tror han at Næss kommer til å forbli kun en historisk skikkelse.
– Med mindre miljøfilosofi skulle få et voldsomt oppsving, tror jeg ikke Næss kommer til å bli gjenoppdaget.
Galtung er derimot svært optimistisk.
– Jeg tar det som en selvfølge at Arne vil bli gjenoppdaget. Selv om det kanskje vil ta en professorgenerasjon eller to.
Peder Stabell5 kommentarer
Advarsel: Denne nettsida foretar på egenhånd en "reload" som "default" til tross for at man skriver tekst i kommentarfeltet her. Alt man skriver blir da slettet hvis dette skjer.
"(...)at en filosofisk posisjon ikke er noe vi har, men noe vi handler ut fra"
Jeg ønsker å komme med en innvending for å påpeke at dette er en fornemmelse som kan sies å være noe mangelfull.
Med vanlig språkføring tenker jeg at det kan bli vanskelig å tenkes skille ens intensjoner OM noe, og ens intensjoner FOR noe (meninger vs ytringer f.eks). Altså at det helt enkelt vil være en umulighet å engang kunne ha samme filosofiske posisjon som et annet menneske, som om det var mulig å "mene" det samme som andre bare fordi man tror seg å ha samme "filosofiske posisjon".
Jeg kunne også ha skrevet ordet 'intensjoner' i gåseøyne for å ironisere, men da ville det nok blitt mer surr og rør desverre tror jeg. Bedre er det å tenke på at man bør gjøre forskjell mellom det å poengtere noe og det å forklare noe. Å kun poengtere en poengtering bærer galt av sted på samme måte som å kun gi en forklaring til en forklaring, for alt blir da bare ensidig svada uten forpliktende tale i samtale med andre. En type argumentering som jeg tror kan kalles et hypotetisk/moralsk imperativ, som blir å forstå som svada.
Sånn filosofisk tenker jeg at egne betraktninger som uttrykkelig inneholder referanser til noe selvrefleksivt (jeg mener, jeg tror, jeg tenker, min betraktning osv.) vil være å foretrekke framfor en objekt sentrert diskurs som kanskje i tillegg omhandler spesielt tåkete og upersonlige tema som "verdensøkonomien" eller "det internasjonale samfunn".
En sånn type selvrefleksivitet gjør seg nok best skriftlig både overfor en selv og andre; og jeg må innrømme at jeg har liten tålmodighet til å sitte å plundre med interne dialoger med meg selv på denne måten, når disse momentene med selvrefleksivitet naturligvis er noe uanfektet for et mer egenrådig individ. Om de ting jeg overhodet ikke har noen relevant kunnskap om (hva koster det egentlig, å bygge ut infrastruktur i Oslo?) blir det verre med å mene noe om og jeg må da gjette meg til ting eller spekulere villt, sånn sett blir selvrefleksivitet en mer tam og dum strategi i dialog med andre, men blir likevel noe nyttig for å uttrykke usikkerhet på en oppriktig måte og vil antagelig mane til engasjement hos andre.
Ellers vil det i praksis være umulig for andre å egentlig vite om noens bestemte "filosofiske posisjon" kan sies å faktisk "reflektere" andres personlige meninger OM NOE i det hele tatt. Egentlig blir nok slik type kunnskap også en umulighet for en selv, noe som paradoksalt og da pussig nok Bostad nok ville ha sagt seg enig i.
Så i tillegg til hva som av Arne Næss antagelig var ment å skulle kunne være et forsøk på å gjøre seg en kjensgjerning for å gjøre seg selvbevisst om noe, så er det vel også greit å lære av "tvilen" fra det postmoderne, hvor problemet med representasjon med ett vil gjøre skam av alle former for generaliseringer som tenkes være spesielt nyttige av bestemte grunner.
Er selv ikke så godt kjent med hva Arne Næss har skrevet om, men tenker likevel at det kanskje er spesielt uheldig for økosofi, at massemedia i Norge er bedrifter som tjener penger på å skape underholdning av nyheter og fungerer som talestol for politikere, hvor leserne på nett ikke engang tillates å få kommentere nyhetene.
Forresten, RSS funksjonen for denne nettsida ser ut til å ikke fungere som forventet.
Arne Næss var populær, og populære personer har lett for å få sine prestasjoner overvurdert.
Noen av hans dypøkologiske tanker lever vel videre, også internasjonalt. Men dette ex.phil.pjattet virker veldig utdatert i vår tid og er kanskje en etterlevning fra hans Wienerperiode, da han var assosiert med Wienerkretsens logiske positivisme.
