Terrorsiktede Anders Behring Breivik har fratatt seg selv muligheten til å bli motsagt. Denne prosessen har ødelagt ham, skal vi tro filosof Arne Johan Vetlesen.

2012-01-18

– Breivik har gjennomført et langt løp hvor han gradvis har ødelagt sin moralske og empatiske evne, og det er bare han selv som er ansvarlig for at han har gjennomført dette løpet, sier Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Han har nettopp holdt foredrag for Norges vitenskapselite og andre oppmøtte i Det norske videnskaps-akademis ærverdige villa på Frogner. Foredraget er titulert «Ondskap som perspektiv på hendelsene 22. juli», men Vetlesen pratet mest om det han kaller filosofisk galskap. En tilstand som kan oppstå når et menneske trekker seg ut av det sosiale fellesskapet.

Usedvanlig sterk og vellykket

Gjennom medias utallige dypdykk i Breiviks fortid, kan man se et slags mønster i hans forhold til sosiale felleskap. Han har påbegynt høyere utdanning, for så å slutte; startet opp ulike firmaer som har gått konkurs; meldt seg inn i et parti, for så å melde seg ut; hatt et nært vennskap med en muslim og vært i multikulturelt miljø, og senere brutt med dette.

Breivik framstiller disse bruddene som taktiske valg han har gjort for å kunne konsentrere seg om sin store plan.

– Vi kan få en mistanke om at han kamuflerer det at han, som de fleste av oss, har gått på noen smeller her i livet, sier Vetlesen.

– Han har erfaringer med brudd som ikke har vært frivillige, og som kan ha vært smertefulle. Det at han ikke bruker slike ord i sin beskrivelse, sier noe om hans selvbilde, et selvbilde hans ideologiske overbevisning forutsetter: Å anse og å presentere seg selv som usedvanlig sterk og vellykket. I dette selvbildet er det ikke plass til erfaring med tap, brudd og smerte.

Vetlesen beskriver bruddene som en del av en prosess der Breivik steg for steg har innkapslet seg. En prosess som har forvrengt hans virkelighetsforståelse og svekket hans moralske apparat.

Kontraster til ettertanke

I den kontroversielle rettsmedisinske rapporten om Breivik beskrives blant annet gjerningsmannens manglende empati, fraværende tegn til anger, dårlige selvinnsikt og bristende realitetskontakt. Hva skiller denne beskrivelsen fra observasjoner gjort på deltagere i ideologisk motiverte massedrap? Nesten ingenting, mener Vetlesen.

– Akkurat de samme punktene kunne vært anført til gjerningsmenn i folkemord. Dette betyr, rent logisk, at man har brukt disse funnene på ulik måte i saken mot Breivik og, for eksempel, etter massedrapene i Srebrenica. En slik kontrast maner til ettertanke.

Vetlesens kompetanse skriver seg fra omfattende arbeid med kollektiv ondskap, spesielt i forbindelse med folkemord som Holocaust og Rwanda i 1994.

Inn i galskapen

Etter hvert som Breivik har trukket seg tilbake, har han ifølge Vetlesen fratatt seg muligheten til å gjøre erfaringer om verden, til å få korrektiver utenfra og til å lære noe av noen som ikke deler hans synspunkter.

– Vi kan spekulere i om Breivik den 22. juli har kommet opp i en tilstand som jeg kaller filosofisk galskap. Den har å gjøre med en helt rendyrket subjektivitet. Man inntar et bestemt ståsted, og har ingen vilje til, og heller ikke interesse for, å ta andres perspektiv. Man ribber seg selv gradvis og systematisk for muligheter til å bli motsagt. Dette fører til et stort virkelighetstap.

Vetlesen mener hovedforskjellen mellom den typen galskap psykiaterne forholder seg til, og filosofisk galskap, ligger i en type arroganse man kan finne i det sistnevnte tilfellet.

– Man har dannet seg et bilde av hvordan virkeligheten er – som er ferdig.

Moralsk ansvar

– Hvordan er forholdet mellom filosofisk galskap og ansvar? Er Breivik moralsk ansvarlig for sine handlinger?

– Når Breivik er i gang med henrettelsene ettermiddagen 22. juli, så er han ved et slags endepunkt i prosessen som startet, skal vi tro ham, ni år tidligere. Da har han forberedt seg emosjonelt over lengre tid med blant annet anabole steroider, og under drapene har han musikk på ørene.

Vetlesen mener Breivik, for å undertrykke moralsk usikkerhet, har iscenesatt en situasjon der han ikke skal kunne motta noe fra omverden.

– Dette har han selv ansvar for, og det er ikke noe utilregnelig ved dette; det er ingen som har tvunget ham til å forberede seg som han har gjort. Prosessen slår tilbake på ham selv, ved at han står igjen som et menneske uten fullverdige moralske evner.

Peder Stabell • Ketil Blom (foto)