Ressurspersoner rømmer Universitetet
Denne våren har to av Norges mest profilerte akademikere sagt opp sine stillinger ved Universitetet i Oslo. De etterlater seg en krass slakt av Kvalitetsreformen.
Jeg kunne ikke stå inne for det. Studentenes faglige rettsikkerhet er truet. Jon–Roar Bjørkvold
FOTO: Silje Eide
Forskningstiden og forskningsfriheten min er innskrumpet. Helene Uri
FOTO: Silje Eide
4. februar i år valgte førsteamanuensis i lingvistikk, Helene Uri, å si opp sin stilling ved Universitetet i Oslo (UiO). I april sa en av Norges mest–publiserende professorer i musikkvitenskap, Jon–Roar Bjørkvold, opp sin stilling på grunn av utviklingen innen norsk utdanningspolitikk.
– Det kom som en overraskelse for meg personlig, sier Jon Mikkel Broch Ålvik, student og leder i programutvalget ved Institutt for musikkvitenskap.
– Jeg hørte at han hadde sagt opp på en torsdag, dagen før hans siste forelesning. Den var akkurat som hans andre forelesninger, bortsett fra at han hadde invitert tolv kolleger til å høre på sammen med studentene. Han gjorde det ikke til noen spesiell greie, sier student Signy Alvsåker Øverland.
– Alvorlig feil
Det er imidlertid en spesiell greie når Bjørkvold etter 35 år ved Universitetet sier opp sin stilling uten annen grunn enn utviklingen i norsk utdanningspolitikk. Den som kulminerte i «den såkalte kvalitetsreformen», slik Bjørkvold konsekvent kaller det.
–Det er ikke noen konflikt mellom meg og instituttet. Hadde ikke ting blitt slik de har blitt, så hadde jeg selvsagt fortsatt. Jeg er glad i både faget mitt og studentene, sier Bjørkvold.
Den siste uka har han i en rekke intervjuer forklart hvordan han mener Kvalitetsreformens økonomiske effektivitetskrav kveler forskning og kreativitet i akademia, hvordan ansatte kvier seg for å starte kurs i frykt for revisorer, og hvordan alt dette til slutt går ut over studentene.
– Når jeg sist høst alene måtte sensurere mitt eget kull på 30–40 studenter i russisk musikk, på grunn av sparing, forsto jeg at noe var alvorlig feil. Etter 35 år vet jeg at det er vanskelig å bestemme en karakter selv for to–tre sensorer når vi diskuterer. Å måtte gjøre det alene, med den trynefaktoren som uunngåelig kommer med mine egne studenter… Jeg kunne ikke stå inne for det. Studentenes faglige rettsikkerhet er truet.
Ikke alene
Førsteamanuensis i lingvistikk, Helene Uri, vil ikke gå i dybden på årsaken til sin oppsigelse i februar, men oppgir at konflikt med ledelsen var hovedgrunnen. Hun vedgår imidlertid at Kvalitetsreformen også spilte en betydelig rolle. Den gjorde det mye enklere å si opp.
I følge Uri er friheten til å forfølge egne prosjekter den eneste store fordelen ved å jobbe ved UiO; hun mener den friheten er kraftig svekket etter Kvalitetsreformen.
– Arbeidsvilkårene ved Universitetet har blitt atskillig verre. Forskningstiden og forskningsfriheten min er innskrumpet. Samtidig har de administrative oppgavene vokst blant annet fordi semestrene er delt opp i mindre enheter og studentene skal levere flere oppgaver i semesteret. Og dette skal vi, de vitenskaplige ansatte, holde orden på.
Venter på flere
Uri gir sin fulle tilsutning til professor Jon–Roar Bjørkvolds kritiske uttalelser om Kvalitetsreformen, og fordømmer koblingen mellom fag og penger.
– Det at italiensk var truet med nedleggelse er helt utrolig. For en tankegang. Bare se på arabisk for eksempel. Plutselig blir interessen stor på grunn av 11. september. Slike ting kan man jo ikke forutse, sier hun.
Språkforskeren er sikker på at det vil komme massive reaksjoner som følge av reformen, men forstår at ikke flere per i dag har gått ut.
– Det er ikke alle som har alternative yrkesveier å gå til. Man blir ikke kvalifisert til mange yrker etter en universitetskarriere, sier Uri og påpeker at manglende overskudd som følge av reformen også demper engasjementet.
– Tenk selv
Flere av Bjørkvolds tidligere studenter sier de er glad han gikk ut med sin kritikk, og håper flere nå forstår alvoret i situasjonen.
– En konsekvens er jo at en av våre mer omstridte, men samtidig dyktigste forelesere er borte, sier Ålvik.
– Det handler om hva slags verdier som skal ligge til grunn for høgere utdanning, sier musikkstudent Ketil Storheim,
– Om å ta vare på de små ideene, på bredden i universitetet. Men vi har jo mistet en foreleser som oppfordret oss til å tenke sjøl og finne oss selv i faget. Det er trist.
