Under nazistenes okkupasjon, opplevde studentene et totalitært universitet. Søndag er det 60 år siden frigjøringen.

2005-05-04

– Noen flyktet landet, andre grep til våpen og dro til skogs. De aller fleste stilte imidlertid opp på jobb og forelesning som vanlig.

Det sier historieforsker ved UiO, Jorunn Sem Fure. I seminaret «Universitetet i nasjonens skjebnetime. UiO under okkupasjonen» forteller hun om hvordan studenter og ansatte reagerte da tyske tropper inntok Oslo.

9. april, 1945 klokken 09.15: Daværende rektor Didrik Arup Seip foreleser om norrøn filologi som planlagt. «Verdighet, ro og disiplin – det motsatte skader oss alle» ble universitetets nye mantra.

I Gordon Spangelids hovedoppgave «Studentenes kamp» fra 1994, beskrives okkupasjonstiden fra studentenes ståsted. Ifølge Spangelid, var Universitetets nye parole mer praktisk enn ideologisk motivert.

– Den norske etterretningsorganisasjonen XU hadde tilholdssted på Universitetet. Fra London var det ikke ønskelig med aksjoner som kunne kompromittere denne aktiviteten. Dessuten var det jo viktig for Norge som nasjon at tannleger og leger ble utdannet for at hjulene skulle gå rundt.

Deportert

Den tyske rikskommisæren Terboven så at det ulmet av motstand, på tross av det fredelige ytre. Den 30. november 1943 drev nazistene jakt på studenter over hele Oslo etter en brann i universitetets aula. 1.200 ble arrestert og avhørt. 650 ble deportert til Tyskland. Her ble de vekselvis utsatt for tvangsarbeid i konsentrasjonsleire og forsøkt «konvertert» til nasjonalsosialismen i SS–leire. 14 norske studenter kom aldri hjem etter fangenskapet

– Det hører med til historien at ikke én student ga inn for presset.

– Ethvert regime som vil noe med samfunnet, om det er totalitært eller demokratisk, må ha studentene med seg. Akademikere er en viktig meningsytrende gruppe, sier Jorunn Sem Fure.

I samarbeid med Forum for universitetshistorie ga hun ut essay–samlingen «Studenter under hakekorset». Her bidro flere av de deporterte studentene, 60 år etter universitetets stengning i 1943.

Pensum: raselære

Da Nasjonal Samling (NS) og Vidkun Quisling innsatte polarforskeren Adolf Hoel som prorektor, fikk UiO fire nye institutter. Fag som rasebiologi, krigshistorie og propagandavitenskap skulle fungere som grunnlag for nye studenter, en slags ex.phil, ifølge Sem Fure

– NS og nazistene ville omforme universitetet fra å være en fri og uavhengig institusjon for selvstendig forskning, til å være en «nasjonskonserverende» institusjon.

Selve manifestasjonen av de vitenskapelige verdienes utryddelse kom da Adolf Hoel begynte opptaket av NS–studenter i hirdeuniform – uten formelle opptakskrav.

Nytt trusselbilde?

– Kan vi i dag lære noe fra akademikernes kamp for de frie vitenskapelige idealene under okkupasjonen?

– Det må være at vi hele tiden må ha en form for mental beredskap rundt de verdiene vi ønsker å stå for. Og som man i gitte situasjoner, fremdeles, er nødt til å forsvare, sier Jorunn Sem Fure.

UiO anno 2005 er ikke truet av verken tyske hærtropper eller noe totalitært regime. Likevel mener Sem Fure det er viktig å ha en bevissthet om universitetets tradisjoner og verdier.

– Det var lett da man sto opp mot en trussel og en fiende så tydelig definert som nazismen. Men det er en enda større utfordring i tider hvor frontene ikke er så tydelige. Vi lever jo i en demokratisk tid hvor det er legitimt å forsøke å forandre på ting. I dag har vi med demokratisk valgte myndigheter å gjøre, sier Sem Fure.

Eivind Sørlie