Diskusjonen om «relevant arbeid» har minst én elefant i rommet.
Jeg kjenner en fyr som...
;)
«All logikk tilsier at jo færre relevante jobber, jo mer avgjørende er nettverket.»
«...leter etter noen som er interessert i å ta den jobben/være med på det prosjektet/lage den reportasjen. Er du interessert?». Setninger som denne er både dagligdagse og et være eller ikke være i arbeidslivet. Hvorfor er det så viktig å «kjenne en fyr?»
Den pågående debatten om såkalt overutdanning preges så langt av heller vage definisjoner av «relevant arbeid». Dersom vi skal operere med statsråd Aaslands definisjon, at man «opplever at utdanningen har gitt kunnskap til å utføre de oppgavene man blir satt til», er det åpenbart at noen typer utdanning står på mer vaklende grunn enn andre.
For å sette halen på grisen: Det er vanskeligere for nyutdannede sosialantropologer og litteraturvitere å finne seg noe relevant å gjøre enn økonomer og farmasøyter. Det viser for eksempel de siste års kandidatundersøkelser fra norske universiteter og høyskoler. En mye brukt forklaring er at humanister og samfunnsvitere velger studium ut ifra interesse, uten overdrevne hensyn til et magert arbeidsmarked.
En trenger ikke mange studiepoeng fra samfunnsvitenskapelig fakultet for å regne seg fram til at utvelgelsesprosessene til et arbeidsliv der mange har like høye kvalifikasjoner vil basere seg på andre kriterier enn de rent formelle. Med andre ord: Ansettelser påvirkes av de involvertes nettverk. At dette kun gjelder næringslivets blåskjorter er i beste fall en snobbete universitetsmyte. All logikk tilsier at jo færre relevante jobber, jo mer avgjørende er nettverket. At dette likevel forblir underkommunisert og på grensen til tabubelagt i deler av akademia er ikke bare et paradoks – det er et stort hinder for en relevant jobb etter endte studier.
Sosial ulikhet slutter ikke der høyere utdanning begynner. Noen er utstyrt med mødre, fedre, familiens omgangsvenner som er hakket mer nyttige enn andres. Konkurransevilkårene kan med andre ord forskyves fra utdanningskapital til sosial kapital. Ved å la nettverk forbli et abstrakt fenomen fra Aftenpostens karrierebilag bidrar de aktuelle utdanningene til å øke sjanseulikheten. De tusenvis av nye unge som inntar samfunnsvitenskapelig og humanistisk utdanning hvert år har ofte ingen annen referanseramme enn videregående skole og sommer- og deltidsjobber valgt ut ifra «ta hva du kan få»-prinsippet. Å la være å gjøre dem oppmerksom på arbeidslivets underliggende realiteter kan knapt sies å være god utdannings- og arbeidslivspolitikk.
I disse dager går BI’s karrieredager av stabelen. Dagene er en legemliggjøring av slagordet «nettverk nytter», og henvender seg på lik linje til alle skolens studenter. BI sikrer nok ikke alle en relevant jobb på denne måten, men bidrar til likere vilkår. Universitetene og høyskolene burde ikke rynke på nesa her – kanskje har de en ting eller to å lære.
Mirjam K. S. Folkvord, kulturredaktør i Universitas
