Har faglig tunge tidsskrift som Bøygen og Arr et spesielt ansvar for å drive fagkritikk?

OVERBLIKK ELLER INNBLIKK: Redaksjonsmedlem i Arr, Elin Marie Strand, mener at man først et godt stykke ut i studiet evner å se sitt eget fag i fugleperspektiv, noe som er nødvendig for å fremme fagkritikk. Redaktør av Bøygen, Espen Røsbak, er mest opptatt av at den faglige innsikten til studentene blir omsatt i gode og grundige artikler og vil ikke ha fagkritikk for fagkritikkens skyld.
FOTO: Åshild Bekke Eidem

Det litteraturvitenskaplige tidsskriftet Bøygen og det idéhistoriske tidsskriftet Arr, skiller seg fra resten av tidsskriftene på Blindern: De distribueres utenfor campus, og mens størstedelen av bidragsytere i for eksempel Filogen og Samfunnsviter’n er bachelorstudenter, står masterstudenter, professorer og forfattere for innholdet i Bøygen og Arr.

Det høye faglige nivået har gitt tidsskriftene et kvalitetsstempel og et merkenavn også utenfor Blindern. I følge Espen Schaanning, professor i idéhistorie og ildsjel bak Arr, er tidsskriftet det tredje mest siterte i Norge. Bøygen blir jevnlig lest av 50 prosent av norske forlagsredaktører for skjønnlitteratur, har en uformell undersøkelse i Morgenbladet slått fast.

Sammenlignet med de andre studenttidsskriftene på Blindern må de kunne karakteriseres som elitetidsskrift. Spørsmålet blir: Har Bøygen og Arr som elitetidsskrift et særlig ansvar for å fremme fagkritikk?

Ingen revolusjon.

–For oss er det ikke noe mål i seg selv å være fagkritiske. Å være fagkritiske for å være fagkritiske, ser jeg ingen vits i, sier Espen Røsbak, redaktør for kommende nummer av Bøygen, som opplyser om at tidsskriftet i 1999 faktisk hadde undertittelen: et fagkritisk tidsskrift.

Han forteller at Bøygen ikke bevisst går inn for å starte debatter. I stedet legger de vekt på å gjenspeile ulike sider av litteraturen og litteraturvitenskapen. Bøygen ønsker å være et tidsskrift med grundige tekster, og mange ulike stemmer.

– Vi har ikke som mål å skape noen revolusjon, sier Røsbak.

Røsbak mener Bøygen ikke har noe spesielt ansvar i forhold til andre tidsskrifter for å fremme eksplisitt fagkritikk. Derimot hevder han at siden Bøygen redigeres av masterstudenter, og ikke av etablerte professorer, er tidsskriftet fagkritisk i seg selv.

– Når en student velger å lese Bøygen i tillegg til pensum, spiller vi en fagkritisk rolle, erklærer Røsbak

Sette dagsorden.

–Vitsen med å skrive i et tidsskrift er å skape debatt, slår Schaanning fast.

Han mener fagkritikk handler om å intrigere det faglige virke som bedrives på Blindern i resten av samfunnet.

– «God idéhistorie skjærer hensynsløst arrene opp igjen» skrev du i lederen i det første nummeret av Arr i 1989. Sitatet blotter en ambisjon om å bedrive et fagkritisk arbeid, skjære opp gamle arr. På hvilken måte har dere gjort dette, og synes du at dere har lykkes?

– Vi setter bestemte punkter på dagsorden for å engasjere. Om vi har lykkes i dette arbeidet, er vanskelig å bedømme. Men det har i hvert fall blitt en del skriverier i avisen, og vi har klart å blusse opp til mange diskusjoner. Selvfølgelig betyr det at vi spiller en rolle.

– Redaksjonen i Arr består hovedsakelig av folk med hovedfag. Er det først på dette nivået en kan bedrive fagkritikk?

– Opprinnelig var Arr et rent studentstyrt tidsskrift. Det kom ikke på tale at noen som ikke var studenter eller stipendiater skulle være med i redaksjonen. Faktisk var det oppe om jeg skulle ekskluderes den gangen jeg ble ansatt som førsteamanuensis. Men i dag er det kun studenter som besitter et høyt faglig nivå som er med i redaksjonen, studenter rett fra gymnasium er sjelden kyndige nok til å ta del i en fagkritisk debatt.

Medlem av redaksjonen og hovedfagstudent, Elin Marie Strand, er enig:

– For å kunne vurdere et fag er det viktig at en stiller seg i et fugleperspektiv. Og jo høyere i et studieløp man befinner seg, jo nærmere kommer man et slikt perspektiv.

Strand mener allikevel at alle studenter bør ha et kritisk forhold til eget fag.

– Jeg tror det er viktig å kunne problematisere sitt eget fags opprinnelse. Samtidig som det er viktig å ha en ro til å lære sitt eget fags grenser slik det defineres i pensum.

Barnehagementalitet.

Schaanning forventer seg ikke at den jevne student i dag skal bedrive fagkritisk arbeid.

– Jeg forventer ingen ting fra dagens studenter. For all del, de er flinke til å studere, men for 25 år siden aktiviserte studentene seg i tillegg i fagkritikk. Skylda ligger i måten Universitetet er organisert på, det fremmer ikke noen fagkritisk tankegang. Det er en rådende barnehagementalitet som hersker, hvor studentene ikke skal tenke selv.