Kunstverkets oppfinnelse

Det er kaos på Betong. Et kaos av ledninger, laptoper og summende teknologi, omringet av entusiastiske kunstnere, forskere, teknohuer og hackere. Det handler om kulturell evolusjon og ny digital livsstil. Om 3D-dansing, intelligente lysnoder og teknologisk framtidskunst.

Art On Wires er festivalmekka for digitalt anlagte akademikere med kunstneriske ambisjoner. Forskningssenteret Simula og Universitetet i Oslo er vertskapet, mens teknostudenter og -forskere fra Danmark, Frankrike, Storbritannia, USA, Tyskland, Østerrike og Sveits, stimer til Betong som våryre teknofisk

Teknologi pluss akademia pluss kunst. Men hva blir det?

Når her møter der

På en hvit scene beveger dansekunstner Liv Hanne Haugen seg alene på en hvit plastduk. På lerretet bak ser hun seg selv danse – som i et speil. Men hun er ikke alene på lerretet. Der danser også professor Lisa Waymore, som befinner seg på danselaboratoriet på Berkley University i California. Texaner, musikkteknolog og post. doc ved Universitetet i Tromsø, Jason Geistweidt, forklarer.

– Det handler om å dele samme rom. På Simula jobber de med å få til dette i 3D, sier han.

Liv og Lisa svinger seg i den virtuelle valsen. Enn så lenge er det altså bare todimensjonalt, men tenk å fysisk danse med en på andre siden av Atlanteren... Utsiktene for fungerende avstandsforhold ser plutselig dramatisk mye lysere ut.

– Teknologien skal gjøre en i stand til å samhandle, en skal ikke bare projiseres på lerret eller i 3D. En ting er å ha et møte via Skype, en annen er å kunne sitte rundt et bord og ha øyekontakt med hverandre selv om en egentlig er på helt forskjellige steder.

– Vil det si at det for eksempel kan bli mulig å få en lærer fra Kina rett inn i et klasserom i Oslo?

– Ja, det er en mulighet. Og hun kan også ta med seg studentene til Kina så de kan se seg om. Det er jo også et miljøaspekt ved dette, folk trenger kanskje ikke reise like mye? svarer Geistweidt entusiastisk.

Teknologi, kunst og demokrati

Alexander Eichhorn er grunnlegger, festivalsjef og forsker. Han forteller at hans Øst-Tyske bakgrunn ga grobunnen for en demokratisk holdning til hacking.

– Teknologi kan brukes mot folket. Folk trenger å forstå hva teknologi kan gjøre, og ta makt over den selv. Hackere har et ansvar for samfunnet, for mulighetene og risikoene ved teknologi, sier han.

Og det er det Art On Wires dreier seg om. Her møtes akademikere, kunstnere og hackere i skjønn forening, og senker terskelen for bruk av teknologi i hverdagen. Dag og natt er elektronisk på Studentersamfunnet denne helgen, med gjenbruk, oppfinnelse, lek og lærdom som stikkord for arrangementene på dagtid, mens rekreasjon, performancekunst, og elektronisk musikk og klubbing er hovedtemaene på kvelden.

X-box-dansere

I et annet ledningkledd hjørne beveger to menn seg i dvelende kampsport-aktige bevegelser. En lasersverdsumming stiger og synker i intensitet i tråd med bevegelsene deres, og skarpe bevegelser genererer framtidslydene blip, plink og ploink.

Danserne Johan Hess og Sandro Masai studerer Kunst- og teknologi på Universitetet i Aalborg.

– Som danser er jeg veldig opptatt av samhandling med publikum, forteller Masai.

– Gjennom teknologi deltar tilskueren ved å utløse lyset som faller på danseren. Danseren må bevege seg innenfor lysområdet for å lage musikken, sier han.

Men blip, ploink og lasersverdsumming er ikke riktig bra nok.

– Akkurat nå jobber vi med å få musikken til å høres litt bedre ut..., sier Masai.

Og magien ligger i taket. Nærmer bestemt i en hacket X-box-Kinect, en bevegelsessensor som gjør en fysisk spillkontroller overflødig. Å omprogrammere elektroniske dippedutter er ofte ulovlig, forteller studentene, men her er ingen lover brutt.

– Først var det ulovlig å hacke denne, men nå er det tillatt. Vanligvis er det professorer ved MIT (Michigan Institute of Technology, red. anm.) og slikt som klarer å få til hackingen først. Deretter legges fremgangsmåten ut på nettet slik at hvem som helst kan gjøre det, forteller Johan Hess.

– Så dere har hacket denne selv?

– Nei, sier en kvinnelig medstudent som har revet seg løs fra programmering av lyd.

– The geeks are over there.

Kjærlige diodenoder

De omtalte geeksa er godt gjemt blant harddisker, ståltrådbiter, verktøy og diodelys. Martin Steinsgård og Bendik Søvegjarto er med i studentforeningen Ping ved UiO, nettverksteknologientusiaster som bidrar til å holde festivaldeltagerne på nett helgen igjennom.

– Men akkurat nå lager vi swarm-cubes, sier Martin.

Kubene, funnet opp av Nora Dibowski og Simon Laburda fra Østerrike, består av en høyttaler, en mikrofon, lysdioder, og en liten harddisk. Som i små elektroniske voodoodukker stikker Bendik og Martin små metallbiter i kroppene deres.

– Man setter i gang en kube ved å pipe til den med mobiltelefonen, demonstrerer Simon, og kubene blinker og piper som sårede tamagotchier.

– Så snakker de seg imellom, akkurat som på chat eller twitter, bare med lys og lyd. Vi vil lage en sverm av dem for å studere oppførselen deres, forklarer Nora.

– Dere snakker om dem som om de gjør ting helt på egenhånd?

– Ja, skyter fesitvalsjef Eichhorn inn fra sidelinja.

– Dette er nærmest en ny type skapning. Med kunstig intelligens på et veldig lavt nivå.

Kunstig eller ikke – ingen skal si at teknologi er upersonlig. Oppi alle ledningene, datamaskinene og den kunstige intelligensen finnes det glimt av ekte menneskelighet. Nora kaster et moderlig blikk på skapelsene sine.

– Er de ikke egentlig veldig vakre når de er ferdig montert med glass og alt?