; "<b>BEKYMRET FOR STIPENDIATENE:</b> Prodekan ved Det humanistiske fakultet, Einar Lie, vil ha et større fokus på karriere utenfor akademia.")
BEKYMRET FOR STIPENDIATENE: Prodekan ved Det humanistiske fakultet, Einar Lie, vil ha et større fokus på karriere utenfor akademia.
Usikker forskerfremtid
Hva gjør en nyutdannet forsker som ikke får jobb ved universitetet? Prodekanen ved Det humanistiske fakultet er bekymret for forskerutdanningens manglende fokus på karriere utenfor akademia.
«Skal det være attraktivt å ta forskerutdanning ved UiO, må man vite at man får jobb i etterkant.» Liv-Elisif Kalland, stipendiat ved MatNat
– Vi har rundt 40 avlagte doktorgrader ved fakultetet per år, mens vi sjelden ansetter mer enn en håndfull personer i faste vitenskapelige stillinger, sier prodekan ved Det humanistiske fakultet (HF), Einar Lie.
Han er bekymret for at mange stipendiater sikter seg inn mot en ansettelse ved fakultetet, selv om det ikke finnes stillinger til de fleste av dem.
– Vi vet at de fleste håper at de skal bli fast ansatte vitenskapere ved HF. Men få blir det, skriver Lie i et åpent brev til de ansatte ved HF.
Til Universitas presiserer han at han opplever at flere av stipendiatene ønsker at forskerutdanningen også rettes mot et arbeidsliv utenfor universitetets vegger.
– Jeg har selv vært rundt og snakket med et stort antall stipendiater, og det er mange kandidater som ønsker kunnskap og ferdigheter om inngangen til stillinger også utenfor akademia, sier han.
Sliter med å få jobb
Problemstillingen gjelder ikke bare ved HF. Liv-Elisif Kalland er stipendiat ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MatNat), og er kandidat for de midlertidig ansatte til Universitetsstyret.
– Det er mange på mitt fakultet som har slitt med å få jobb etter at de er ferdige med forskerutdanningen. Næringslivet sier at utdanningen er for teoretisk, men det tror jeg er fordi næringslivet som regel ikke vet hvilken praktisk kompetanse stipendiater fra MatNat sitter med, sier hun.
Kalland mener Universitetet har et ansvar for å kommunisere ut hvilken kompetanse stipendiatene sitter med.
– Skal det være attraktivt å ta forskerutdanning ved UiO, må man vite at man får jobb i etterkant, sier hun.
Prodekan Lie påpeker at Ph.D-programmet først og fremst må være en forskerutdanning.
– Ph.D-studiet må først og fremst ha høy kvalitet som forskerutdanning. Men det er viktig å se på hvordan vi kan legge bedre til rette for det stipendiatene ønsker. Vi kommer til å følge nøye med på det sentrale prosjektet som UiO har satt i gang, sier han.
Kartlegger doktorgradskvaliteten
Universitetet er nemlig i ferd med å kartlegge kvaliteten av forskerutdanningen.
– UiO har startet et prosjekt som skal jobbe med kvalitetsheving av forskerutdanningen. Det kommer blant annet til å ta for seg arbeidslivsrelevans, sier Merethe Bremer, rådgiver ved Universitetet i Oslos (UiO) forskningsadministrative avdeling.
Prosjektet har bakgrunn i strategisk plan for UiO, hvor det heter at forskerutdanningen skal videreutvikles. Flere arbeidsgrupper ved fakultetene skal kartlegge og evaluere utdanningen, før forskningskomiteen skal foreslå eventuelle tiltak til universitetsledelsen. Arbeidet skal sluttføres innen juni 2012.
Gabriel Steinsbekk • Skjalg Bøhmer Vold (foto)Fakta
- Den organiserte forskerutdanningen ved UiO foregår innenfor fakultetenes Ph.D-programmer (Philosophiae Doctor). Fullført utdanning fører til doktograd.
- Utdanningen er treårig, og består av både organisert undervisning og selvstendig forskning.
- En doktorgrad ved UiO tildeles på grunnlag av en opplæringsdel, en vitenskapelig avhandling og en disputas.
- I 2010 var det 2500 Ph.D-kandidater totalt ved UiO.
6 kommentarer
"Alle" vet at UiO (og andre norske universiteter) har et "Apartheid"-system som skiller mellom faste og midlertidige ansatte. Universitetenes problem er at det ikke er "objektive" kriterier (faglige meritter) som avgjør hvem som blir fast ansatt. Det er ikke slik at det er "kremen" (de dyktigste) som slipper gjennom nåløyet og blir ansatt. Dette går på nettverkskorrupsjon, kameraderi og trynefaktor.
Universitetene svikter sin plikt til å sikre at sjansene for videre avansement er likt fordelt. Den enkelte kandidat har naturligvis et ansvar for å tenke gjennom hva vedkommende vil gjøre med sitt liv/utdanning. For de flestes vedkommende er nok ikke et langt liv som universitetsansatt den store drømmen, gitt den dystopiske virkeligheten som er dominerende i norsk akademia.
Antallet ph.d.-kandidater øker stadig, og total studietid går ned. Nylig leste jeg om en kandidat som hadd tatt hele universitetsløpet, inkludert ph.d., på 8 år. Når kvantitetsreformen får virket litt lengre blir dette muligens et typisk eksempel. Før ph.d. var gjennomsnittlig studietid på en veiledet doktorgrad 6 år. Inflasjonen pågår, og innhold og kvalitet i universitetsstudier senkes til dels radikalt. Når ph.d blir det nye hovedfaget er det opplagt at majoriteten av kandidatene må finne arbeid utenfor universitetet. At de som får fast ansettelse i svært mange tilfeller ikke er de som burde fått jobben ut fra de offisielle kriteriene, er antakelig noe "alle" vet, som har jobbet i akademia noen år. Kameraderi og innavl råder altfor ofte. Dette senker antakelig kvaliteten av forskning og utdanning i det lange løpet. Det har i alle fall fjernet mye av min respekt for akademia og professortitler, feks. Jeg er nok ikke alene.
Problemet er at det er for lett å ta studiekompetanse! Hvis "generell" studiekompetanse hadde blitt gjort om til en ren studieretning innenfor realfag og økonomi og det hadde vært beinharde opptakskrav for å komme inn og vi haddde stengt de humanistiske fakultetene og kunstutdanningene, så hadde vi fått mer arbeidskraft til næringslivet som faktisk trenger det. Snart trenger vi 10000 ingeniører i Norge, mens vi pøser ut litteraturhistorikere med 3 i matte fra videregående!
Problemet ligger vel også i at universitetene og høyskolene er de eneste stendene det trengs folk med virkelig høy utdannelse i Norge. I andre land finnes det forskningsavdelinger og produksjonslokaler i Norge finnes det kaffebarer, barnehager, utesteder og folkefestivaler.
Problemet ligger vel også i at universitetene og høyskolene er de eneste stendene det trengs folk med virkelig høy utdannelse i Norge. I andre land finnes det forskningsavdelinger og produksjonslokaler i Norge finnes det kaffebarer, barnehager, utesteder og folkefestivaler.
Problemet ligger vel også i at universitetene og høyskolene er de eneste stendene det trengs folk med virkelig høy utdannelse i Norge. I andre land finnes det forskningsavdelinger og produksjonslokaler i Norge finnes det kaffebarer, barnehager, utesteder og folkefestivaler.
