; "<b>IKKE ETTER NOTER:</b> – Jeg vet ikke om Beethoven ville likt selve tolkningen, men jeg er sikker på at han ville likt tanken bak prosjektet, sier Martin Rane Bauck, NMH-student og komponist i Aksiom.")
IKKE ETTER NOTER: – Jeg vet ikke om Beethoven ville likt selve tolkningen, men jeg er sikker på at han ville likt tanken bak prosjektet, sier Martin Rane Bauck, NMH-student og komponist i Aksiom.
Mash-up av mestrene
Musikkensemblet Aksiom vil gjenopplive klassisk musikk. Hvordan? Ved å radbrekke Beethoven.
– Det er så mange måter å presentere Beethovens musikk på, jeg synes det er synd hvis vi bare begrenser oss til én.
Det sier Martin Rane Bauck, student ved Norges musikkhøgskole (NMH), og initativtaker og komponist til det nylig oppstartede musikkensemblet Aksiom.
Aksiom presenterte forrige uke oppsetningen Radbrekk, der tre klassiske verker ble nettopp radbrukket. Noen av de mest kjente verkene til Beethoven, Bach og Debussy er blitt nykomponert og omskrevet til det nær ugjenkjennelige.
– Klassisk musikk har det til felles med teater at man hele tiden reproduserer et manus. Om et teater hadde fulgt Ibsens manus til punkt og prikke, så ville folk vært uinteressert. Hvorfor skal ikke vi kunne endre på Beethovens manus? spør Bauck.
– Mange vil mene at dere driver hærverk med mesterverkene. Ligger Beethoven og vrir seg i graven?
– Altså, vi vil vise hvor langt det er mulig å bevege seg bort fra partituret (noteheftet, journ. anm.), og likevel beholde verkets essens. Folk må gjerne være uenige i hvorvidt vi lykkes med vår reproduksjon, og jeg vet ikke om Beethoven ville likt selve tolkningen, sier Bauck. – Men jeg er sikker på at han ville likt tanken bak prosjektet.
– Klassisk er kjedelig
Aksiom ble opprettet som en reaksjon mot det Bauck oppfatter som kjedelige klassiske konserter. Som selverklært elsker av klassisk, er han frustrert over konsertenes forutsigbarhet.
– Du blir aldri overrasket på konsert, fordi det er stort sett det samme stykket du hører hver gang. Musikken fremstilles som død, forklarer han. Bauck mener Oslofilharmonien og NMH fører en lite nyskapende forvaltning av klassisk musikk, og at dersom institusjonene skal forsvare statsstøtten, så må de endre sin forvaltningspraksis.
– Jeg ser jo behovet for tradisjonelle oppsetninger, fordi det er mange som liker det. Men hvis klassisk musikk skal overleve som kunstform – som noe som utfordrer oss intellektuelt – så må man skape et rom for eksperimentering, sier Bauck.
NMH lever på nåde
I fjor var Bauck studentrepresentant ved NMH, og ytret sin misnøye til ledelsen. Han mener utdanningen har et ansvar for å delta i nyskapningen.
– Et av målene til NMH er at de skal utdanne elever til refleksjon rundt de kunstneriske prosessene. Men det finnes ingen skikkelige tiltak for dette. Den nyskapning som skjer ved skolen er unntaksvis, og den oppstår på tross av, ikke på grunn av, utdanningen, sier Bauck.
Den gang NMH må begrunne hvorfor de får såpass mye penger til å utdanne alle disse musikerne, tror Bauck de vil få et forklaringsproblem.
– Akkurat nå lever NMH på en ganske tynn nåde fra en kulturvennlig regjering, men hvis landskapet forandrer seg, så kommer de til å få et forklaringsproblem.
Enig i kritikken
Peter Tornquist er seksjonsleder for komposisjon ved NMH. Han er langt på vei enig i Bauck sin kritikk.
– Jeg er helt enig i at musikkutdanningen, og spesielt den klassiske, har problemer med å utvikle seg, sier han.
Men Tornquist påpeker også at utdanningen må balansere utviklingen med andre behov.
– Vi skal utdanne folk til å fylle bestemte jobber, og da må vi gjøre dem akkurat så flinke at de får seg de jobbene som finnes på markedet. Da blir det ikke plass til å bare stille spørsmål ved kunstarten, sier han.
Tornquist forteller at utdanningen er blitt mer bevisst på å utdanne bevisste studenter.
– Allerede i år kreves det at studentene på førsteåret må skrive musikkhistoriske essays om minst seks forskjellige områder, så vi er på vei. Men det er en langsiktig affære å snu en profesjonsutdanning til en kunstutdanning, avslutter han.
Øyvind Gallefoss • Christian Lycke (foto)En kommentar
Stadig oftere kreves det av kunstinstitusjonene å redegjøre for sin eksistens. Det går ut på å vise hvor stor konsumentmassen er, hvor nyttig er institusjonen for folk flest. I tråd med kapitalistisk paradigma måles nytten med markedets størrelse. Det er en kvantitativ analyse som gir politikerne nok argumenter å undergrave kulturgoder. Politikken, morsom som den kan være, opererer med tall for å beseire sine motstandere. Museer, teatrene, orkestrer, konsertlokaler, opera og andre "marginale" aktører kan fort settes under kontroll og manipulasjon når konsumentmassen blir tilstrekkelig lav. Derfor frykter disse institusjoner i veldig stor grad for sin fremtid. De bebreides konstant for at de ikke rekrutterer yngre publikummere i mye større grad. For å motvirke slike anklager er institusjonene tvungen til å selge seg frem. Dette impliserer at de adopterer ideologisk sett kapitalistisk paradigma. De defineres som leverandører av kulturvarer, og på lik linje som alle andre bedrifter, hvis det er i deres interesse å fortsette å eksistere så må de greie å selge godt disse varene. Selv om dette med "salg" kan og bør simuleres via statlig kulturstøtte slik at politiske agenter tar full grep på utviklingen. I artikkelen "Mash-up av mestrene" kommer tydelig til uttrykk hva kampen for markedet kan innebære. Her går Martin R. Bauck nettopp frem til å kritisere institusjonenes troverdighet. Disse institusjonene omfatter konsertarrangører, Oslofilharmonien men også en utdanningsinstitusjon som NMH. Det stilles spørsmål: Hvilken interesse har en komposisjonstudent å anklage, problematisere eller for den saks skyld angripe institusjonenes ideologiske retningslinjer? Er det ikke nok å være tilfredsstilt ved å radbrekke Beethoven ? Vel, bevisst- eller ubevisstgjort, for meg tyder det på et klar ønske om å skape/utvide kunstmarkedet for den nyetablerte ensemblet "Aksiom" og en ny estetikk basert på etterspørselen. Nøkkelord er at musikken hittil er erklært som død. Den er død fordi dens konsumentmassen rekrutterer ikke den yngre generasjonen. Det vil være interessant i fremtiden å følge opp hvordan Bauck har tenkt å snu trenden. Peter Tornquist videre forsøkte å redegjøre for NMH's strategiske plan. Her ble jeg veldig overrasket at seksjonsleder for komposisjon påstår at NMH har tilpasset utdanningstilbudet til jobber som finnes på markedet. Dette har en lik mengde sannheten i seg som om noen hadde sakt at: de fleste musikkstudenter etter fullført utdanning ender opp i Hollywood. Sannheten er at jobbene finnes ikke, og i den grad de finnes så er de ikke jevnt fordelt på yrkesgruppene. Særlig interessant er å nevne her komponistyrket. Her finnes det ikke et gitt fasit. Likevel opptrer Peter Tornquist brutalt selvsikker i utdanningstrategiene han selv har designet for komponistutdanningen ved NMH. Noe av dette innebærer å avfeie estetikker hos studentene som ikke passer hans visjon om hva markedet krever. I tråd med det som jeg forklarte i innledningen, så er studenter for NMH varer som sendes ut til markedet, og da kreves det legitimering for bedriften. Spesielt for dette tilfelle er at politikken er ikke langt vei unna fra å ha fullstendig kontroll. Peter Tornquist er selv viktig aktør i høyre parti.
