Nervøs spellemann
Morten Qvenild har vunnet to Spellemannspriser og fått jobb som lektor ved Musikkhøgskolen før han er ferdig studert. Nå mangler han bare litt selvtillit.
AVANT COUNTRYJAZZ: Sussanna Wallumrød og Krister Knutsen synger Ryan Adams låta «Oh My Sweet Carolina». in the country (f.v. Morten Qvenild, Roger Arntzen og Pål Hausken) stiller med sløye jazztoner.
FOTO: Aslak Johannesen
– Jeg har alltid drømt om å ha en pianotrio. Jeg har sinnssykt respekt for pianotrioen.
Pianist Morten Qvenild sitter i en sliten sofa backstage på Blå. Pianotrioen han snakker om, in the country, er hans siste prosjekt og består, i tillegg til ham selv, av bassist Roger Arntzen og trommeslager Pål Hausken. Om en knapp halvtime skal de holde slippkonsert for sitt første album sammen, this was the pace of my heartbeat.
Opp gjennom studieårene har Qvenild deltatt på over 15 norske innspillinger. To av de siste prosjektene han arbeidet med, The National Bank og Solveig Slettahjell, ble belønnet med Spellemannspris for henholdsvis beste pop– og jazzplate.
Suksessen ser imidlertid ikke ut til å gjøre ham noe mindre nervøs der han går ut og inn av det lille backstage– rommet og snakker i stadig mindre sammenhengende setninger.
Pleier du å være nervøs før konserter?
– Ja, jeg pleier det, sånn mer eller mindre. Mer nå. Jeg blir mer nervøs jo bedre jeg vil det skal bli.
Kult med toer
in the country er ingen tradisjonell jazztrio. Musikken unndrar seg de fleste sjangerbestemmelser og har foreløpig fått betegnelsen avant countryjazz, en beskrivelse en venn av Qvenild med et sterkt kategoriseringsbehov kom opp med.
Inspirasjonskildene er da også noe uvanlige for et jazzband: Bob Dylan, Dolly Parton, Gram Parsons, Ryan Adams (albumet inneholder en cover av hans «In my time of need») og Beatles.
– Vi plukker det vi synes er flott fra ulike sjangere og setter det sammen til oss, forteller Qvenild.
Kritikerne har jevnt over vært svært begeistret for «plukkinga» deres, og femmerne har haglet. Da gjør det ikke noe at en grinebiter i Bergens Tidende ga dem en toer.
– Det var egentlig litt kult å få den toeren. Det stiller den anmelderen i et jævla dårlig lys, sier Qvenild.
For selvfølgelig betyr anmeldelser noe:
– Vi er opptatt av anmeldelsene. Det er bare når det går dårlig at vi sier at vi ikke er det, sier Qvenild.
Lefler med kjent vokalist
Presis halv ti går backstage–dørene opp og in the country begynner å spille uten å si et ord. Trioen spiller settet ut, bare avbrutt av noen korte kommentarer fra Qvenild. Etter siste låt snur Qvenild seg mot publikum:
– Det har vært en sann svir å spille for dere. Fordi dere har vært så stille. Det var den siste låten. Kanskje tar vi en til hvis dere klapper.
Publikum rekker så vidt å slå hendene sammen før in the country er tilbake på scenen. Denne gangen har de i tillegg med seg Sussanna Wallumrød (fra Susanna & the Magical Orchestra) og Krister Knutsen og gjør en nydelig versjon av Ryan Adams’ «Oh My Sweet Carolina».
Qvenild røper at de planlegger å bruke mer vokal i musikken framover, og det er spesielt én vokalist de vil ha til å synge for seg.
– Vi lefler med tanken på å samarbeide med en vokalist. Men vi har ikke turt å spørre ennå.
– En kjent, norsk vokalist?
– Ja, norsk, svarer Qvenild, men tar det i seg:
– Eller skandinavisk.
– Mann eller kvinne?
– Det kan jeg ikke si.
in the countrys this was the pace of my heartbeat er anmeldt på side 14.
