Diskusjonene rundt Knut Kjeldstadlis «Akademisk kapitalisme» foregår langt over hodet på studentene. Det er dumt, for det er de som skal forvalte kapitalen.

2010-10-20

Knut Kjeldstadli er bekymret. I boka «Akademisk kapitalisme» som Universitas skrev om i forrige uke leverer den venstreradikale historieprofessoren ved Universitetet i Oslo en tydelig kritikk mot den økende markedsorienteringen og internasjonaliseringen av forskning og høyere utdanning. Både rektor Ole Petter Ottersen, statsvitenskapsprofessor Bernt Hagtvet, og Arbeiderpartipolitiker Marianne Aasen fra Stortingets utdanningskomité har vært på banen med tydelige meninger både med og mot Kjeldstadli. Likevel er det ingen som diskuterer studentenes rolle.

Vi er alle lei av Dannelsesdebatten, og det kan kjennes vanskelig å dra opp igjen slammet rundt verdisluket. Men når man snakker om hva fremtidens forskere og ansatte ved universitetene skal drive med, må man også se på hva de lærer mens de er studenter. At kommersialiseringen av universiteter er større enn den enkelte rektor eller politikers mening er nok, som Kjeldstadli sier, riktig. Men holdningsendringen som skal til for å snu, eller i det minste endre den, må komme fra ledelsen og politikerne. Når de ikke vil diskutere de verdiene som studentene lever og ånder i gjennom flere års studier, og nødvendigvis må påvirkes av, får de et problem. For hvem forventes å skulle drive med kommersielt uinteressant forskning, eller å dele kunnskap og resultater med andre når det vi har lært at er viktigst er å produsere mest mulig effektivt, lobbe for høyere rankinger i Times Higher Education (THE), og å skaffe ekstern finansiering? Tror vi at vi kan la grunnverdiene innen utdanning endres, og likevel tro at studentene som oppfostres i det skal velge en bedre vei når de blir forskere? Diskusjonen rundt Kjeldstadlis bok er spennende å følge, og budskapet til studentene er klart: Gjør som vi sier, ikke som vi gjør.

Og hva er det de gjør? På frokostdebatten til Hagtvet sist torsdag, fortalte Marianne Aasen om da hun begynte på universitetet. Som en av svært mange tilstrømmende studenter på åttitallet, følte hun seg ikke ønsket som student. Videre skrøt hun av dagens konkurranse om studentene, av utdanningsmessene og reklamene der institusjonene sloss for å rekruttere unge og læresugne til nettopp sin institusjon. Det må da være bedre? Kanskje, men hvilket budskap sendes til en student som føler at hovedgrunnen til at hun rekrutteres, er at institusjonen får penger i kassa idet hun uteksamineres? Rektor Ottersen snakket i sitt innlegg spesielt om årets rankingskandale i THE, hvor UiO hadde røket ut av listen over gode universiteter på grunn av en kommafeil. Rektor fortalte at han hadde personlig hadde oppsøkt THE og invitert dem til Oslo, for å la ham fortelle om hvordan rangeringene gjøres og forhåpentligvis unngå en lignende flause senere.

At rektor Ottersen ikke går hardere ut mot Kjeldstadli når han tydeligvis er uenig, er synd, men ikke spesielt rart. Å krangle om prinsipper med egne professorer er lite konstruktivt.

Men skal man først snakke om effektene av en markedsorientering av høyere utdanning, må man også snakke om hvilken effekt de samlede bestemmelsene har på studentene. Kanskje et savnet kapittel i Kjeldstadlis bok, og i hvert fall et savnet moment i den påfølgende debatten.

Men det er også Ottersen, av alle, som peker på den viktigste tryggheten. Han gjør det klart at universitetet ikke er noen enhetlig størrelse, og poengterer at i det mangfoldige samfunnet som et universitet er, er det rom for både de kommersielle prosjektene og fri grunnforskning. Opprettholdes de mange mulighetene man har som student, både i form av studievalg, ressurspersoner som veiledere og forelesere, og fagmiljøer som tilbyr forskjellige arbeidsmetoder og -moraler, ivaretas også studentenes muligheter for å velge en fremtid utenom den stadig mer kommersielle hovedlinjen.

Kan vi jo håpe.

Maren Ørstavik, journalist i Universitas