Fremtiden er søppel

Youngstorget, kvart over tre, natt til lørdag. Du prøver å komme unna en slitsom eks som gjerne vil at dere skal sette dere ned litt og snakke. Mer snøvling, tenker du, og skulle gitt mye for et ålreit gjemmested akkurat nå.

Du ser deg rundt, og oppdager en samling hvite telt på ene siden av torget. Mens eksen din ser en annen vei, rekker du akkurat å smette inn i det nærmeste av teltene og blir møtt av et kratt av tøyremser som henger fra taket.

Du graver deg lenger inn og kommer til slutt til en liten åpning, en slags lysning i tøyskogen. En blå scenelykt lyser ned på ord og meldinger som er skrevet på remsene.

– Her inne er det liksom et hemmelig rom. Og med disse kan du legge igjen en liten hilsen eller hva du vil, sier Pedro Tavares, student på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), og peker på pennene som henger blant tøyet.

Han og Lina Aakerøy fra Bergen Arkitektskole (BAS) har gravd seg inn foran oss for å vise. Det er tydelig at det har vært noen der før oss, for tøyremsene er nedskriblet med kloke og mindre kloke ord.

Siden slutten av august har et knippe arkitektstudenter fra AHO, BAS og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim (NTNU), samt landskapsarkitekter fra Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås (UMB), vært med på å utvikle utstillingen Man Made Youngstorget – et nøkkelprosjekt i Oslo Arkitekturtriennale. Utstillingen tar for seg morgendagens arkitekturutfordringer, og alle materialene er gjenbruksmaterialer. Hvert hvite telt er en såkalt «node» – et lånt IT-begrep som betegner en enhet i en større struktur med hver sin funksjon.

Sansenes rike

– Alle materialene vi har brukt er hentet på søppeldynger rundt omkring, forteller Tavares.

Han innrømmer at utstillingen er mer installasjonskunst enn funksjonelle fremtidsbygg, men forklarer at poenget er å tørre å tenke annerledes.

– Det handler om å lage en ny tankegang til bruk av materialer. Ikke bare det å resirkulere gammelt tøy og lage strie, men heller å akseptere materialet som det er og se skjønnheten i det. Du kan like gjerne bruke dette til å bygge hus.

Utstillingen er spesielt rettet mot barn og unge og har undertittelen Sansenes rike. Tanken er at forbipasserende og besøkende skal være med på å utvikle byggene.

Siden åpningen sist torsdag har flere skoleklasser vært innom torget og satt sitt preg på det nye landskapet. Foruten å skrive seg inn i «Tekstilnoden», kan man rasle seg rundt i bestikk og blikktakplater i «Lydnoden», pynte veggene i «Vannoden» eller hoppe rundt på «Teppesumpen» – gulvtepper lagt lagvis over avdankede madrasser. Og i «Vekstnoden», et overgrodd telt av mose, kvister og grener, har til og med byens fugler slått seg ned.

– Det har vært en prosess hele veien, og er det egentlig fortsatt, sier Tavares og forteller at det ikke har blitt planlagt i detalj på tegnebrettet.

– Vi har hatt en idé om noe og dratt ut på Grønmo søppelfylling for å finne en ting. Men så har vi funnet noe annet kult og kommet tilbake med det i stedet. Dessuten er det meningen at barna skal kunne være med på å utvikle videre det vi har startet, forklarer han og viser til konstruksjoner av noe som ser ut som bambusrør bundet sammen av stoffstrimler. Det er barnas egne byggverker.

Forskjellige metoder

Ansvarlige for prosjektet er kunstnerne Christian Sunde og Vibeke Jensen. Jensen er selv utdannet arkitekt, men har virket som kunstner hele sitt yrkesaktive liv. Hun påpeker de forskjellige kvalitetene studentene fra de ulike skolene har kommet med.

– Særlig BAS-studentene har en veldig annerledes måte å jobbe på. De har en mye mer samfunnsorientert og antroposofisk tilnærming og har erfaring med å jobbe i én-til-én. De andre to arkitektskolene er mer byggeorientert. Og det er interessant, for vi trenger mer av begge, sier hun.

Selv om det er hun og Sunde som har det grunnleggende kunstneriske ansvaret, har studentene fått være med på prosessen nesten helt fra starten av, uten at det alltid har vært enkelt.

– De har jo mindre erfaring. De har kommet med ideer som i utgangspunktet har vært kjempebra, men kanskje vanskelig å gjennomføre. Da er det vår oppgave å være realistiske og si «hvordan skal dere få til det?».

Sunde supplerer:

– Målet for oss har vært å få alle studentene med i hele prosjektet. Det har vært viktig for oss å gi dem frihet nok til å få en tilhørighetsfølelse. Dette er deres kreative prosess. Vi har blitt mer veiledere.

Samarbeid

Også Tavares og Aakerøy er glade for muligheten til å samarbeide med de andre skolene.

– Det er en bra måte å knytte kontakter på. Og vi har lært mye om å måtte improvisere. Dessuten er reell erfaring i offentlig byrom veldig verdifullt, slår Tavares fast.

Men både han og Lina ser forbedringspotensiale i opplegget.

– Det har vært litt mindre samarbeid enn jeg håpet. Enkle ting som at noe her krasjer med undervisning på AHO, gjør at ikke alle kan være med hele veien, sier Lina.

Utstillingen avsluttes onsdag 29. september.