Å være en god forskningsformidler handler i stor grad om å ta telefonen.

2010-09-22

Den glimrende journalisten og forfatteren Bill Bryson gjestet Norge for et par uker siden, og beæret landet med å kaste seg inn i den evigvarende debatten om forskningsformidling i forrige ukes Universitas. Forskere må selv ta ansvar for at forskning ikke når ut i media, mente han. Den debattglade forsker Kristian Gundersen – for øvrig omtalt i 67 artikler i media i år, hvorav to er formidling av egen forskning – blir provosert. Han mener mediene må ta ansvaret for at Norge er et «u-land når det gjelder forskningsformidling».

Og sånn går dagene, år etter år. Så her er et forsøk på å kanskje komme et steg videre. For kan det være at «å nå ut med forskningen sin i media» egentlig ikke er så viktig?

La oss være ærlige: Det meste av forskningen som gjøres på norske universiteter og høyskoler, er uinteressant for folk flest. Det er en naturlig konsekvens av forskningens spesialiserte natur. Studerer du spørresetninger i gammelfransk eller deprotenering fra oksygen vil offentligheten nærmest automatisk ha store vanskeligheter med å forstå både hva som måtte være interessant med funnene dine, og hvorfor du i utgangspunktet har forsket på dette.

Det er svært lite forskning som er egnet til å formidles i «Jørn Hurum-stil». Likevel er det underliggende premisset i nesten hver eneste formidlingsdiskusjon at forskeren har avdekket et funn hun mener er sensasjonelt og fortjener oppmerksomhet. Slik er det sjelden, og premisset fører til at man mister «hverdagsformidlingen» av syne.

For forskerens aller viktigste formidlingsoppgave er å gjøre mediene bedre. Hver eneste dag dukker det opp saksområder, problemstillinger og avsløringer som krever forskningsbasert innsikt. Å hjelpe allmennheten til å forstå, tolke og analysere dagsaktuelle begivenheter: Dét er forskerens fordømte plikt.

Hvor unikt er egentlig moralpolitiet på Grønland? Hvordan er jussen i forbindelse med en mulig gjenopptakelse av Treholt-saken? Hva er de sannsynlige konsekvensene av å innføre rushtidsavgift i bomringen? Hvordan påvirker egentlig oljeutslippene i Mexico-gulfen naturen på lengre sikt?

Mediene ville vært betydelig dårligere uten eksperter som kunne sagt noe om dette. Og med en slik bred forståelse av forskningsformilding, er tilstanden en ganske annen enn den svartmalingen som til stadighet bedrives fra forskerstanden. Professorer alene har tross alt figurert over 11 000 ganger i mediene så langt i år.

Å nå ut med den innsikten forskere besitter, er noe helt annet enn å nå ut med forskningen sin. Først og fremst handler det om å ta telefonen når mediene ringer. Deretter å akseptere at du må svare på det journalisten spør om, selv om du kanskje mener problemstillingen er unyansert og forenklet. Og hvis du synes mediene ringer for sjelden, er det sannsynligvis fordi du ikke er ansatt på BI.

En så enkel og genial tjeneste som BIs «Finn en forsker»-nettside er fremdeles ukopiert blant andre større utdanningsinstitusjoner. BI har for eksempel ti forskere som kan uttale seg om temaer relatert til fotball-VM. Ytterligere to er eksperter på e-bøker. På Universitetet i Oslo er sikkert tallet det tidobbelte, men hvem får noensinne vite om det?

I iveren etter å formidle sin forskning kan det være at universitetet har sett seg blind på oppblåste dinosaurer og luftige planer om realfagsbibliotek. For det skal ikke så mye til: En kontaktliste med mobiltelefonnumre og en kompetanseoversikt på internett holder lenge. Foreløpig mangler begge deler hos Norges største universitet.

Andreas Slettholm, journalist og grinebiter i Universitas