; "SUKSESSRIK STUDENT: Elin Brend Johansen er blant norges mest solgte seriebokforfattere. Nå håper hun Universitetet i Oslo setter i gang et eget emne om serielitteraturen.")
SUKSESSRIK STUDENT: Elin Brend Johansen er blant norges mest solgte seriebokforfattere. Nå håper hun Universitetet i Oslo setter i gang et eget emne om serielitteraturen.
FOTO: Aurora Hannisdal
Vil ha serielitteratur på pensum
Serieromanforfatter og litteraturstudent Elin Brend Johansen selger mer enn Karl Ove Knausgård. Nå etterlyser hun større fokus på serielitteraturen ved Universitetet i Oslo.
– Serieromaner er blant landets mest solgte. Det ville helt klart styrket litteraturvitenskapen å inkludere et fritt emne om dette på instituttet, sier Brend Johansen.
Forfatteren er nå i gang med lanseringen av sin andre bokserie, Alvestad, som handler om overklassepiken Ingrid Alvestads liv på en storgård på Romerike mot slutten av 1800-tallet. Foreløpig er første bok trykket opp i 300 000 eksemplarer, nesten 100 000 mer enn hva Karl Ove Knausgårds har solgt av de fem første bindene i sin bokserie, Min kamp. Totalt nærmer hun seg én million solgte bøker.
– Jeg vet at Universitetet i Bergen har satt i gang emne om Knausgård. Hvorfor kan vi ikke få ett om serieromaner? sier Johansen, og trekker frem en likhet hun ser mellom serielitteratur og årets mest omtalte forfatter.
– Knausgård skriver også i en slags føljetong, der fortellingen om en karakter strekker seg over flere bind, og historiene ikke avsluttes for hver bok.
Mener forskning må til
Per dags dato har ingen forskere ved Universitetet i Oslo serielitteratur som forskningsområde eller kompetansefelt, noe som vil være en forutsetning for å gi undervisning innen temaet.
– Jeg kan ikke diktere hva de skal forske på, men det ville utvilsomt vært positivt om man kunne begynt å forske på serielitteratur. Det er jo interessant å finne ut av hva som skaper alt engasjementet. Hva det er som rører sånn ved folk? Kanskje har andre sjangre noe å lære av serieromanene, spør Brend Johansen.
Hindre for serier
Professor Per Thomas Andresen ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier forteller at han gjerne inkluderer et fag underholdningslitteraturen ved instituttet, men trekker frem dårlig økonomi, samt akademias interessefelter som noen av problemene.
– Absolutt. Jeg syns det er en god idé. Det er imidlertid flere hindre. For det første er vi i disse dager pålagt til å kutte i antall fag. I tillegg er mitt inntrykk at studentene ikke er særlig interessert i serielitteratur, og så vidt jeg vet har ingen skrevet oppgaver om dette. For tiden er det heller ingen professorer som har dette som forskningsområde.
– Burde ikke instituttet hatt mer kompetanse på feltet, når man ser på salgstallene?
– Det er uaktuelt å tvinge noen til å forske på det. Forskning styres av interesse. Dessuten kan ikke høye salgstall være det primære argumentet for å sette i gang undervisning. Da ville man kommet skjevt av gårde i forhold til den nye litteraturen, som ikke nødvendigvis selger så godt.
– Leserne blir undervurdert
At studenter er uinteresserte i serieromaner er imidlertid ikke det inntrykket Elin Brend Johansen sitter med.
– Faktisk opplever jeg at mange studenter ved universitetene rundt om i landet omfavner denne typen litteratur, sier Brend Johansen, og legger til:
– Serieromanleserne blir undervurdert, selv om dette er mennesker i alle aldre, av begge kjønn, og som leser mye annen litteratur i tillegg. Selv leser jeg alt fra serieromaner og krim, til klassikere og annen skjønnlitteratur.
Per Harald Borgen • Aurora Hannisdal (foto)10 kommentarer
Selvsagt har serieromaner noe å gjøre på Blindern. I et gedigent bokbål på Fredrikkeplassen, for eksempel.
Serieromaner, eller andre bøker som faktisk blir lest av andre enn en selvutnevnt "elite", vil aldri bli en del av litteraturstudier.
Om en skulle begynne å se på hva folk faktisk leser, og hva som faktisk blir kjøpt og solgt av bøker da ville en undergrave hele posisjonen til mange "forskere" som i stor grad bare er smaksdommere med fine uttrykk og flotte ord på egne tanker om andres produkt.
Å faktisk finne ut noe om hva som faktisk foregår utenfor ens egen lille selvskapte boble i litteraturverden vil jo faktisk kreve noe annet enn å bare mene og synse med flotte ord og vendinger om andres arbeid. Det ville jo faktisk kreve at en forsket og kom frem til egne produkter.
Jan, jeg vil anslå at 90-95 % av alle skjønnlitterære bøker som gis ut er døgnfluelitteratur, bøker som ikke vil vekke noen interesse om 100 år og som knapt gjør det den dag i dag. Trolig er dette tallet noe lavt. Syphilia Morgenstierne hadde for noen år siden en kjempeartig kronikk på trykk i Aftenposten om den begredelige tilstanden dagens norske litteratur står i. Les den, det er en knusende dom over innkjøpsordningen. Og når selv den seriøse litteraturen består av så mye søppel så må gudene vite hva som rører på seg innen sjangeren husmorporno. Om 100 år leser like mange Frid Ingulstad som det er folk som leser Rudolf Muus i dag.
Og hvorfor er det en opplest og vedtatt sannhet at åndssnobberi er så negativt? Vær snobbete! Man skal ikke skamme seg over at man har en nedlatende holdning til allmuens smak - den har alltid vært, er, og vil alltid være grøsselig dårlig.
GG: dikotomier av typen "elite" vs. "allmuen" høres lite oppdatert ut. Smaksdommere finnes fortsatt, men det er veldig få som underkaster seg deres kanon.
Allminnelige mennesker har uhorvelig dårlig smak. Eksemplene er legio. Ta for eksempel dobbeltnavnenes utbredte anvendelse i Norge.
Serieromaner er ikke interessante i kraft av seg selv, i høyden bare som et kuriøst, folkloristisk fenomen i massemenneskets tidsalder.
Du ligger retorisk mistenkelig nært paven - dvs. en dinosaur. Hva er "alminnelige mennesker" el. "allmuen" el. "massemennesket" i 2010? Hva er "dårlig smak" (og "god smak") i 2010?
Den gemene hop, massemenneskene, folkehavet. Produktet av vår tidsalder. Et begrep som favner om nesten alle mennesker. Hvis du lurer på hvorfor crappy TV-serier, filmer, bøker, aviser og ferdigmatprodukter selger som hakka møkk, kan du tilskrive det det alllminnelige menneskets smak. Popularitet fungerer med noen hederlige unntak som en lakmustest på hva som er bra og dårlig. Det er nesten ingen som leser bra litteratur, selv om den får rikelig med dekning i litteraturhistorier, medier og skolepensum. Folk flest har begrenset intelligens og må derfor nøye seg med å absorbere kulturelle uttrykk som krever begrenset intektuell bearbeidelse (PS: dette var definisjonen du var ute etter!)
Når dette er sagt må det nevnes at mennesker med god smak utmerket godt kan nyte og sette pris på kulturelle uttrykk som representerer dårlig smak. Men da som oftest i visshet om dette.
Mitt første innlegg i denne debatten var forøvrig satt noe på spissen. Serieromaner kan godt settes på pensum på Blindern. Men jeg kan ikke fatte at dette skal kunne interessere noen rent litterært. Høyst som et sosiologisk eller folkloristisk fenomen. Men for Guds skyld! Noen må gjerne se om man kan foreta en like dyptpløyende analyse av Ingulstads Sønnavind som av Undsets Olav Audundssøn.
Jeg er subjektivt tilbøyelig til å si meg enig i enkelte av dine påstander, men ditt "elitistiske" syn på litteratur mangler støtte innenfor dagens diskurs innenfor litteraturvitenskap. Det foreligger ingen klart definerte objektive kriterier for hva som er "god" el. "slett" smak. Det foreligger heller ingen konsens om hva som er kanon, og det er ingen som pr. idag kan påberope seg status som hegemonisk smaksdommer. Det nærmeste man kommer sistnevnte i Norge er Trond Berg Eriksen, men han har ingen autoritet utover en engere krets av tilbedere, og har dessuten skrevet bøker og artikler der han avviser den norske kanon.
Du har rett. Smak er subjektivt (jeg er ingen tilhenger av kanonisering).
Folk får lese og forske på akkurat det de vil. Det er på lengre sikt den enkleste måten å sile ut det dårlige på, og interessen vil i lengden kretse om de beste kulturproduktene vår tid har fremskaffet. At en og annen serieroman overlever sin samtid er ikke utenkelig, men nå var jo forfattere som Dickens en enslig svale blant sin egen tids føljetongforfattere, så mange kan det neppe bli.
Den er god. Som sagt: subjektivt er jeg ikke uenig i det du skriver, men teoretisk blir det mer komplisert.
