Formidlingens dilemma
Hvem har egentlig ansvaret dersom akademisk forskning ikke når ut? – Forskerne selv, sier forfatteren Bill Bryson. – Journalistene, sier professor Kristian Gundersen.
FORSKNINGSFORMIDLING: – Det er ingen automatisk grunn til at et annet menneske skal være interessert i det du skriver. Derfor må du finne måter å gjøre det du skriver interessant for andre, sier den amerikanske forfatteren Bill Bryson.
Bryson holdt i forrige uke en forelesning ved Universitetet i Oslo (UiO) om sin bok A Short History of Nearly Everything, i forbindelse med utdelingen av Kavliprisen.
Boken, som er en populærvitenskaplig innføring i naturvitenskapens store spørsmål, har blitt oversatt til 33 språk og har solgt over 4 millioner eksemplarer. Bryson har blitt hyllet fra både forskere og folk flest for sin evne til å fremstille kompliserte naturvitenskaplige oppdagelser på en tilgjengelig og humoristisk måte.
Isolerte forskere
I et intervju med Universitas kritiserer Bryson nå forskere for å være for dårlige til å formidle resultatene av sin egen forskning. Han mener at mange ikke forstår at formidling er en viktig del av deres oppgave som forskere.
– Forskere må være formidlere, men har dessverre en tendens til å isolere seg fra allmennheten. Mange synes å anta at bare fordi de selv mener hva de gjør er viktig, så skal alle andre også synes det er viktig. Men det er rett og slett ikke tilfelle, sier Bryson.
– Et formidlingsmessig u-land
Skal man tro de to biologiprofessorene ved UiO, Kristian Gundersen og Dag O. Hessen, mangler Norge gode forskningsformidlere som Bill Bryson.
– Norge er et u-land når det kommer til forskningsformidling. I andre land er forskningsformidlingen veldig mye mer omfattende og avansert, sier Gundersen.
– Vi har ingen norsk Bill Bryson. Definitivt ikke, sier Hessen, og legger til at han tror nordmenn gjerne skulle sett mer forskningsstoff i media.
– Ikke forskernes skyld
Men i motsetning til Bryson mener verken Gundersen eller Hessen det først og fremst er forskernes egen skyld at man har så lite forskningsformidling i Norge. Gundersen sier at problemet bunner i et holdningsproblem blant norske journalister.
– Norske journalister er verken profesjonelle eller kritiske nok. Norske medier er preget av lite forskningsformidling, og det som finnes er ofte ekstremt tabloidisert eller popularisert, sier Gundersen.
– Ære være magasiner som NRKs Verdt å vite og Schrödingers katt, men dette er spesialmagasiner med en litt ufarlig form, en koseform, og forskningen blir liksom ikke tatt helt på alvor, legger han til.
Lite kronikkskriving
Ifølge tall fra Frida, den offisielle publiseringskanalen for norsk forskning, produserte de vitenskapelig ansatte ved UiO i 2009 1537 kronikker og populærvitenskaplige arbeider – omtrent 0,5 per vitenskapelig ansatt.
– Er norske forskere flinke nok til å gjøre forskningen sin interessant for andre?
– Jeg tror veldig mange flere forskere ønsker å formidle mer, men at det ikke er så lett å slippe til. Og hvis man først slipper til, så er det som regel på journalistenes egne tabloide premisser, sier Gundersen.
Forskerenes ansvar
Journalist i Dag og Tid, Jon Ottar Hustad, er enig i at det kunne vært mer forskningsformidling i norske medier, men mener at forskerne selv må bli flinkere til å ta ansvar.
– Kristian Gundersen har ingen rett til å klage på norske journalister før han selv skriver et par gode, underholdende artikler om hvorfor han forsker på det han gjør og hvorfor det er interessant. Men jeg har aldri sett Gundersen skrive om sin egen forskning i norske aviser og tidsskrifter, sier Hustad.
Gundersen svarer på sin side ved å sette spørsmålstegn ved hva som egentlig forventes av ham i hans egen rolle som forsker.
– Mener Hustad at jeg skal jobbe som frilansjournalist, eller at redaksjonene står vid åpne for forskere som vil skrive «underholdende» artikler om sin egen forskning? spør Gundersen.
– Bare tull
Redaktør for nettavisen Forskning.no, Nina Kristiansen, ser imidlertid annerledes på saken. Hun mener det slett ikke er sant at Norge er spesielt dårlig på forskningsformidling.
– Forskere og journalister syter og klager på hverandre, men det er bare tull. Det går veldig bra med norsk forskningsformidling, sier Kristiansen, og legger til at de som jobber med forskningsjournalistikk til daglig har et veldig godt forhold til forskerne.
Hun viser til en undersøkelse gjennomført av Forskerforum i august, som viser at forskning i dag er nesten tre ganger så ofte i mediene som for ti år siden.
– Journalistene jobber etter en kjapp logikk, mens med forskerne er det motsatt. Da er det ikke så rart at det blir litt krøll når de skal snakke sammen.
