Den nye karakterordningen på Musikkhøgskolen har betydning for flere enn studentene. Brukes den riktig, kan den endre fremtidens konsertkultur.

2010-05-19

Det er eksamenstid ved Musikkhøgskolen igjen. Konsertene er gjerne høydepunktet for studentene, som har øvd fletta av seg og ikke tenkt på stort annet de siste ukene og månedene. Men av langt over hundre oppsatte konserter er det sørgelig få som er interessante for et eksternt publikum.

I år, som foregående år, vurderes eksamenskonserten for studentene på Norges musikkhøgskole (NMH) som finner sted hvert annet år for studentene, med karakter fra A til F. Og i år, som foregående år, vil det være studenter som besvimer bak scenen, kaster opp i garderoben eller rett og slett ikke møter av ren nervøsitet den dagen de skal spille avdelingens avsluttende eksamenskonsert. Men fra neste år er det slutt. NMH har sett seg lei på at studenter utsetter eksamen i frykt for å få dårlig karakter, og til neste år vurderes de første studentene med bestått/ikke bestått. Ikke så dramatisk i seg selv kanskje, men eksamenskonserten er manifestasjonen av det studentene lærer på Musikkhøgskolen. Når målet i denne ikke er å spille seg til en god karakter, men å gjøre en bra konsert, er det en verdifull holdningsendring som kommer til å prege studentene, fremtidens musikere, og forhåpentligvis også fremtidens konserter.

En karakterfri eksamen vil fjerne en unødvendig brodd fra eksamenssituasjonen. Vedtaket vil nok senke mange skuldre, og kanskje også flytte fokuset fra sensor til publikum. Det er en nyanseforskjell som tydeliggjøres i eksamenssituasjonen. Hvem spiller du for? Hva vil du vise? Uten karakteren kan stressnivået bli lavere, behovet for å være «bra nok», mindre, og resultatet i veldig mange tilfeller, bedre. Nå er det ikke sånn at å ta vekk bokstavkarakteren fra hovedinstrumenteksamen på Musikkhøgskolen vil ta bort «flinkis-musikere» og gjøre alle neste års eksamener til eksperimentelle formidlingsprosjekter. Og det er heller ikke sånn at man skal vekk fra målet om å utdanne musikere som behersker sitt instrument. Men det er et ledd i å fjerne seg fra en sterk, tradisjonstro holdning om at teknisk overlegenhet og å tilfredsstille lærergenerasjonen er det endelige fokuset på en musikkutdanningsinstitusjon. For det bør det virkelig ikke være. Overnervøse, instrumentbesatte flinkiser er det verken plass til eller bruk for. Og med mindre du tilhører en svært liten gruppe studenter som overlever utelukkende på talent, er du nødt til å tenke på hvordan du fremstiller musikken din.

Det fine med endringen er at det ikke krever at studentene må velge – teknikk eller formidling, men gir rom for publikums behov i en moderne klassisk konsert. Det bidrar til å la studentene tenke utover mot et kommersielt konsertliv, og til å ta vekk et tidvis hemmende tradisjonsfokus som i mange tilfeller er det som holder mange publikummere unna det klassiske konsertlivet. Det er fremtidsrettet utvikling.

Det fostres en veldig fruktbar generasjon musikere i Norge når det endelige målet er musikeren som en utøvende kunstner og ikke en teknisk håndverker. Når karakterene fjernes på Musikkhøgskolen, vil eksamenskonserten bli situasjonen hvor musikkstudenten skal være en selvstendig musiker og formidle sitt eget utrykk til publikum. Det mangler bare at studentene selv innser det, og tar sin eksamenskonsert i egne hender. Da blir kanskje neste års konsertserie en aktivitet for ikke bare student og sensor, men også publikum. Og publikum spør: Hva vil du?

Maren Ørstavik, journalist i Universitas