Målet var folkeopplysning og paradigmeskifte. Resultatet ble folkelig heltestatus for Harald Eia og økt akademikerforakt blant folk flest.

2010-05-05

HJERNEVASK: Harald Eia og Ole Martin Ihle har fått hard medfart på grunn av serien sin. Kritikken har haglet, svar har blitt avkrevd. Indignerte forskere retter desperat på ettermælet i lange kronikker. Dette ses også som positive konsekvenser: skylappkledde forskere har blitt tvunget til å gjøre rede for sin posisjon, og hedersord har blitt ytret om de gode diskusjonene vi har fått i avisenes debattspalter. Man håper at dette kan bidra til dialog mellom disiplinene. Vel og bra.

Skal man styrte status quo, er første bud å finne det rådende paradigmet. Det er ikke tilfellet at teorien om tabula rasa – at mennesker fødes som blanke læret og er uendelig formbare, et rent produkt av sosialisering – er gjengs innen norsk samfunnsforskning i dag, slik premisset er for Hjernevask. Noe programskaperne vet: «… det er jo ikke så mange som har greid å finne akademikere som tror at mennesket blir født som en blank tavle» (Universitas 24. februar). Og folk flest, som det heter i segnet, i filmen og i partiprogrammet, går da heller ikke rundt og mener de er en Bourdieusk habitus eller noe forbannet tabula rasa. Så hvorfor grave frem slike marginale posisjoner og kjøre dem opp som gallionsfigurer for samfunnsvitenskapen?

Sosiolog Anne Lise Ellingsæter sa i NRK P2s Verdt å vite 10. april at «basert på Hjernevask så virker [kritikken] forståelig». Men hun og kollegene kjenner seg ikke igjen i fremstillingen av samfunnsforskerne. Kanskje fordi det innen samfunnsvitenskapen heller er kvantitativt baserte arbeider med store utvalg og strenge regler for generalisering og/eller modellering av mennesker med presumptivt pre-sosiale egenskaper som egoistisk interesse og rasjonell tankegang som råder. Ikke metodisk ulikt de «hardere» vitenskapene Eia og Ihle synes å foretrekke. Og de som styrer landet er selv stort sett økonomer og statsvitere. Ikke sosiologer. Og så visst ikke litteraturvitere.

Paradoksalt nok ender nypositivistene Eia og Ihle opp med å gjøre alle feilene som kjennetegner dårlig kvalitativ samfunnsforskning: de holder agendaen skjult, de «masserer dataene» for at teorien skal passe, og de generaliserer langt utover utvalget sitt, som langt i fra er tilfeldig eller representativt. Det er selvfølgelig andre krav innen journalistikk enn i forskning, men denne lettsindigheten er ikke uten konsekvenser.

Hva så? Den journalistiske uredeligheten er påvist, Eia og Ihle har tatt selvkritikk, og alle som har fulgt med i avis- og radiodebattene er skjønt enige om at dette har vært fruktbart selv om det hele startet ut litt skeivt. Problemet er at folk flest sitter igjen med et veldig feil inntrykk av hva skattepengene deres går til. Og de gidder kanskje ikke høre på Verdt å vite eller finlese Morgenbladet for å få med seg nyansene. Ta en titt på kommentarfeltene på alle nettaviser som har skrevet om serien, på blogger og Facebook, eller prat litt med folk utenfor den intellektuelle sfære. «Heia Eia,» er parolen, og mange er sjokkert over den sannheten om samfunnsforskningen Eia har vist oss. Og enhver kritikk av Eia vil bare styrke hans posisjon som anti-intellektuell smartass og politisk ukorrekt rebell. En folkelig martyr, en populistisk prins, a’la Carl I. Hagen.

Prosjektet var folkeopplysning og paradigmeskifte. Dobbel skivebom. Hjernevaskerne har gått løs på et marginalt paradigme uten den store politisk innflytelsen, men klarte å få store deler av den norske befolkning til å tro at dette er det skattepengene deres går til. Folket har ikke blitt opplyst, de har dogmatisk fått bekreftet sine fordommer.

Kjetil Nordengen, journalist og anmelderredaktør i Universitas