Er det mulig å ta et synspunkt alvorlig når det frontes av en gorilla?

2005-03-16

– Det hadde vært gøy hvis folk var enda friere og sprekere i tilnærmingsmåten, sier Sara Li Stensrud.

Hun er redaktør i HF–fakultetstidsskriftet Filologen og drikker café au lait uten for mye skum og har ikke en pappeske på hodet. Det hun snakker om, er at hun og redaksjonen vil at flere studenter skal sende inn saker og tanker og ting de har skrevet til dem. Ved siden av henne sitter Jan Grue, også redaktør i Filologen, helt uten gorillamaske. Han drikker grønn te med honning, men er for øvrig helt enig med Stensrud: Har du akutt behov for en pustepause fra pugging, prøver og pensumpolitiets paradigmatiske pisk, skal Filologen anno 2005 helst være noe for deg.

– Blindern oppmuntrer i for stor grad til å skrive bare for sensor. Vi vil være et fritt skrivested. Entusiasmen er drivkraften, sier Grue.

Full, men interessant

«Kan vi se med like seriøse, blodskutte øyne på et liveopptak med en drita full Lemmy fra Motorhead som på et Beethoven–partitur?» spør musikkstipendiat Kyrre Tromm Lindvig i åpningsartikkelen «Umusikalsk diskurs om det populære». Med sitt svar på dette spørsmålets overordnete problemstilling, et svar som litt tabloid kan oppsummeres som «ja», slår han an tonen for temanummeret.

Redaktørenes eget syn på saken fremmes på lederplass: «Hvis dagens studenter på estetisk og kulturelt orienterte fag ikke utvikler begrepene de trenger for å beskrive populærkulturen, vil andre gjøre det for dem,» heter det der. Men Stensrud og Grue er litt skeptiske til å spille rollen som frontfigurer i en fagteoretisk revolusjon.

– Målet er å synliggjøre talentene i studentmassen, sier Grue.

Han trekker frem en gorillamaske og gjør seg klar til å bli fotografert. Stensrud har en pappeske med pålimte Filologen–sider, etter sigende forberedt spesielt for anledningen.

Full forvirring?

– Jeg tror på en osmoseeffekt, at de grepene og begrepene som fungerer, vil smitte over til andre skribenter, fortsetter Grue, som selv har bidratt med en artikkel om tegneserien Jimmy Corrigan: The Smartest Kid on Earth, og legger opp til å forfølge tegneserietemaet videre i flere numre fremover.

– Finnes det noen litterær sjanger dere ikke ville vurdert å trykke?

– Hatbrev er vi litt skeptiske til, men ellers ingenting, sier Grue.

– Dere virker ganske bevisste på kommunikasjon, til og med størrelsen på hullet i «o–ene» i den nye fonten er åpen for tolkning; om økt åpenhet, om faglig bredde. Og hva er det dere prøver å formidle med å maskere dere?

– Det er ikke så mye symbolikk i det, det er mest masker for maskenes skyld, svarer Stensrud.

Særlig.

Michael Brøndbo • Hanne Hvattum (foto)