Forkrøplede studenter med cerebral parese og pukkelrygg. I musikalen «Freaks» er handikap veien til ny lærdom.

2010-02-10 Bildeserie (9 bilder)

– For meg appellerte det veldig å spille en freak. Som skuespiller er det gøy å få karakterer som er litt ute i periferien, noe som er litt ute i registeret og ikke bare den vanlige frustrerte, unge mannen, sier Ole Christoffer Ertvaag.

Han spiller karakteren Rubber, en kar med celebral parese, når skuespillerstudentene ved Kunsthøgskolen i Oslo (KhiO) nå setter opp musikalen «Freaks».

Skjerpet på Seilduken

Å lære å synge og danse er en del av siste semester på bachelorstudiet i skuespill, noe som etter fem intensive arbeidsuker har resultert i forestillingen som går på Seilduken denne uken. I stykket fremstiller studentene livet bak scenen for et omreisende freakshow, der en grådig og androgyn kvinne gjør penger på å vise frem de ulike skavankene som karakterene sliter med.

Skuespillerstudent Espen Klouman Høiner mener den knappe tidsfristen har lært studentene å bli mer skjerpet.

– Stykket har vært krevende fordi vi ikke har kommet til et ferdig dekket bord. Det er en ganske stor ekstra omstendighet. Men det er fordeler ved det også. Man kan forme stykket ut i fra det man trenger, sier Klouman Høiner.

Å spille et mobbeoffer

Rollepedagog Lars Erik Holter har utviklet musikalen, som fungerer som et læringsprosjekt innen sang og dans, i samarbeid med studentene. Han sier at de har klart å komme opp med et stykke som studentene både tente på, og som gir dem en faglig utfordring.

– Det ligger store fysiske ufordringer i rollene. Å spille pukkelrygget, for eksempel. Hvordan gjør man det? Eller å spille en som ikke har armer? Alle har fått ekstremer å gå i mot. Jeg hadde lyst til å gi dem en enda større utfordring enn kun det å synge og danse, sier Holter.

Ole Christoffer Ertvaag er enig med Holter i at det er fysisk utfordrende å spille en karakter som ikke har full kontroll over sin egen kropp. Men han forteller at det også har vært viktig å tenke på karakterens psykiske tilstand.

– Karakteren min har hatt en vanskelig oppvekst. Han har slitt litt i barndommen med mobbing på grunn av tilstanden sin, og det er noe som han tar med seg videre. Det må jeg ha i bakhodet hele tiden. Jeg må reagere ut i fra det han ville gjort, sier han.

Linda Marie Magnussen, som er ansatt som inspisient for prosjektet, forteller at alle valgene som er gjort underveis i prosjektet, er tatt for at studentene skal lære noe av det.

– De skal ikke bare lære det som foregår på scenen, men også få en forståelse for alt det tekniske som skjer rundt dem, og det kommer veldig tydelig frem i dette stykket. Det har vært vanskelig for dem. De må bruke mikrofoner og synge, danse og spille teater samtidig, sier Magnussen.

Uvant musikal

Både Espen Klouman Høiner og Ole Christoffer Ertvaag mener at fokuset på sang og dans har vært uvant, ettersom de fleste har lite erfaring med det fra før. Men Ertvaag sier at han tror at de fleste er mer komfortable med det nå, etter å ha holdt på med «Freaks» i fem uker.

– Jeg merket at det ikke var sang og dans som fikk meg inn på denne skolen, men jeg mener selv at jeg har utviklet meg som sanger og danser i forbindelse med dette prosjektet. Når man utvikler noe man ikke kan, setter man pris på det. Man skal ha en annen type energi. Man følger en koreografi og må legge følelsene i det, så det er en annen ramme, sier Ertvaag.

Stykket hadde premiere fredag 5. februar og spilles for siste gang onsdag 10. februar klokken 18 på Seilduken.

Mathias Vedeler • Ketil Blom (foto)