Hva skjer egentlig idet akademia møter tabloidpressen?

2010-01-27

Forskning og medieformidling ser ut til å passe sammen som hund og katt. Forskeren frykter å bli misforstått, mens journalisten ønsker et klart og tydelig budskap. Mange forskere styrer unna media, mens andre har opplevd at poengene deres har blitt ødelagt i et tabloid format.

Ofte blir det hevdet at frykten for reaksjoner fra eget miljø er den største hindringen for mange forskere. Er det beste rett og slett å holde kjeft?

Mannen med pisken

– Jeg har skrevet ti bøker, hvorav fem av dem handler om straff, uten at jeg har nevnt noe om pisking. Nå står jeg igjen som en fyr som ønsker å piske fanger, sier Espen Schaanning, professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo (UiO).

Schaanning gjorde et intervju for Magasinet til Dagbladet tidligere i høst hvor han argumenterte for at norske fengsler i det store og hele ikke var bedre enn offentlig pisking. Uken etter ble han forsidestoff. Dagen før oppslaget ringte Dagbladet igjen: Ønsket han virkelig offentlig pisking av kriminelle?

– Jeg fikk ingen beskjed om at dette skulle bli en sak, og jeg gjentok resonnementet om piskingen. Journalisten sendte heller ingen sitatsjekk, så forsiden kom som et sjokk, sier Schaanning.

– Mitt innspill var ikke strategisk i den forstand at jeg ønsket å bruke piskeforslaget for å skape blest rundt min person eller min forskning. Det var journalisten som grep tak i det. Skulle jeg selv valgt å fronte saker, så måtte det være ting som den tilsiktede smerten, forvaringsstraffen og fengselets funksjonsmåte. Men slikt gir jo ikke pirrende forsider og mynt i kassen.

Dyrker frem synsere

– For å nå lesere, bruker avisene gjerne en viss dramaturgi. På fremtredende steder kan forskeres uttalelser trekkes ut av sin sammenheng og fremstå som sjokkerende. Men forskere kan sutre unødvendig mye over dårlig behandling fra mediene. De har blant annet kronikken til rådighet. Den kan de bruke til å begrunne og utdype sine syn eller funn, sier Harald Hornmoen, førsteamuensis ved journalistutdanningen ved Høyskolen i Oslo som har forsket på forskningsjournalistikk.

Hornmoen mener bruken av forskere i media har utviklet seg over tid.

– Tidligere fikk forskere i større grad uttale seg om egen forskning. Mediene bruker nå gjerne forskere som eksperter til å kommentere aktuelle begivenheter. Man har dyrket frem synserne, og hvis en person har vist seg egnet, bruker man gjerne den samme kilden igjen. Problemet er at journalistene i mange tilfeller ikke tar seg bryet med å lete etter nye stemmer.

– Hvorfor styrer mange forskere unna pressen?

– Forskere må bli flinkere til å se mediene som en arena for sin forskningsproduksjon. Mange forskere styrer unna mediene fordi det ikke meritterer på samme måte som å skrive vitenskapelige artikler. Publiseringspresset blir bare sterkere og sterkere, og for mange oppleves det som et ork å sette av tid til mediene, sier Hornmoen.

Deprimert av norsk media

Professor ved Institutt for statsvitenskap ved UiO Bernt Hagtvet har nettopp kommet tilbake fra seks måneder i utlandet. Han sier det har vært en lettelse å komme seg vekk fra norsk media.

– Det er ikke plass til offentlige intellektuelle. Det er plass til mediekrigere. Jeg vil helst slippe å svare på spørsmål, med tanke på min mentale helse. Man blir deprimert av norsk media, sier Hagtvet.

Unni Wikan er ikke enig med Hagtvet, og ønsker at flere forskere skal ta del i offentlige debatter gjennom media. Hun er professor i sosialantropologi ved UiO, og deltok blant annet i hijabdebatten i 2008.

– Vi forskere må bli flinkere til å forstå hvordan mediene fungerer. Det er en utbredt skepsis til journalister, men jeg er blant dem som tar journalistene i forsvar. Journalister og forskere må lære hverandres språk og rammer for å bygge tillit. Dette er ikke enkelt, men hvis det finnes en vilje, finnes det også en vei, sier Wikan.

Hun mener det er mulig å kombinere et faglig solid innhold med en tabloid presentasjon, men peker på at forskeren må ta bevisste valg for hva man stiller opp på.

– Man må være så presis og nyansert som det er mulig innenfor rammene. Under hijabdebatten takket jeg nei til et intervju fra VG, men sa ja til Dagens Næringsliv. Dette gjorde jeg fordi jeg visste at jeg ville få bedre plass til å ordlegge meg, og at uttalelsene mine ville bli mer nyanserte.

Frykter eget fagmiljø

Konstituert sjefsredaktør i Dagbladet Lars Helle mener mediene har en stor oppgave med å formidle stoff om forskning.

– Utfordringen er å respektere fagligheten, samtidig som vi må se nyhetspoengene og appellere til en bred gruppe i befolkningen. Dette er et vanskelig dilemma; avisen må tabloidisere og få mest mulig informasjon på minst mulig plass, noe som kan gå på bekostning av helheten. Likevel er det den rette måten å kommunisere forskning til massene på, og forskere skal honoreres når de får forsideoppslag, sier Helle.

– Kom helheten i Schaannings argumentasjon frem med den forsiden dere valgte?

– Ut i fra spørsmålet skjønner jeg at du mener nei. Vi trenger forskere som kan kommunisere klart og tydelig, være disponible og ha et smil rundt munnen. Dessverre blir mange forskere uglesett i eget miljø idet de uttaler seg til mediene, og mye av medieskepsisen kommer fra frykten om sanksjoner fra eget fagmiljø.

Benekter naivitet

På tross av mediestormen er Schaanning fornøyd med deler av debatten som har kommet i etterkant av utspillet.

– Det var et program om temaet på Ukeslutt på P2. I dette programmet fikk fanger fra norske fengsler muligheten til å fortelle om sin situasjon. Utspillet mitt hadde gitt fangene et mikrofonstativ og en sjanse til å fortelle sin historie.

– Var du naiv da du kom med utspillet?

– Nei, dette er et eksempel jeg har brukt i mange andre sammenhenger, blant annet i radio og til Aftenposten, uten at det har blitt slått opp på samme måte. Etter dette kommer jeg til å vokte meg vel for å fôre skandalehungrige journalister med catchy overskrifter, sier Schaanning.

Simen Tallaksen • Ketil Blom (foto)