Helt kanon
En bedrøvelig ridder og hans beduggede kumpan runder 400 år.
Miguel de Cervantes (1547–1616) skrev de godt og vel 1000 sidene som av mange anerkjennes som verdens beste roman. I år feires firehundreårsjubileet for utgivelsen av Don Quijote.
Kanon er en del av teologiens vokabular, og blir brukt om standardiseringen av Bibelens tekster. Men etter hvert har kanon mistet noe av det gestlige sløret og brukes nå gjerne om rangering av kunstverk, og da særlig om skjønnlitteratur.
Selv om inngangen til den vestlige litterære kanon er smal, er det likevel ett verk som har sluppet forbi så å si samtlige voktere. I boken The Western Canon utroper den ellers så kontroversielle Yale–professoren Harold Bloom «Don Quijote av la Mancha» til verdens beste roman. Helt riktig, i følge førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket (UB) i Oslo, Paredes Jose M. Izquierdo:
– Don Quijote er et retorisk og litterært mesterverk, en viktig inngang for alle som driver med moderne romanlitteratur, uansett land. For litteraturvitere, forfattere og mange lesere er boken som en bibel.
Feires
Izquierdo forbereder nå en storstilt feiring av boken om adelsmannen som forleste seg på ridderromaner og angrep både vindmøller og en saueflokk for å vinne heder og ære.
400 år etter utgivelsen av første bind skal den spanske «ridder av den bedrøvelige skikkelse» og hans makker Sancho Panza få seg nok en omgang med oppmerksomhet, denne gang i form av seminar, foredrag og utstilling på UB 15. april.
For Izquierdo har boken mer enn litteraturhistorisk interesse:
– Jeg er spansk og litteraturviter, og boken har betydning for meg av mange grunner utover det litterære. Boken bærer en etikk som er viktig for de som bor i spansktalende land. Den er vår definisjon av frihet, rett og slett. Samtidig lever Cervantes’ språk videre i dagens spanske talemål, og for mange skaper Don Quijote en stolthet rundt spansk kultur, sier Izquierdo.
Felles referanser
Cervantes klassiker har satt seg dypt og godt ved de aller fleste vestlige universiteter, og faller sjelden ut av litteraturviternes kanon: pensumlistene. Førsteamanuensis Christian Refsum underviser i emnet «Verdenshistorie» ved UiO, og ser oppvurderingen av enkelte litterære verker som helt nødvendig:
– Kanon er viktig for å kunne føre en kvalifisert og kritisk diskusjon rundt litteratur. Forskere og andre kan dra stor nytte av en felles referanseramme, sier Refsum.
For Refsum er likevel ikke kanonisering av litterære verk uproblematisk:
– Kanon fungerer konserverende på smaken, og gir tydelige ideologiske føringer på hva som skal opphøyes til kvalitetslitteratur. Det kan være negativt, særlig dersom vi ser i et globalt perspektiv. Kanon er tradisjonelt orientert mot anglo–amerikansk og europeisk litteratur. Bøker fra andre deler av verden har vanskelig for å få innpass, sier Refsum.
Don Quijote
