; "FORNØYD MED BYGDA: Kunstneren Inger Wold Lund syntes det var fint og annerledes å være isolert på en hytte tett på mange andre for å arbeide.")
FORNØYD MED BYGDA: Kunstneren Inger Wold Lund syntes det var fint og annerledes å være isolert på en hytte tett på mange andre for å arbeide.
FOTO: Stéphane Lelarge
Gjenvinner naturen, bygda og kunsten
Betyr det kunstnerkollektivets død eller gjenoppstandelse når en hytte i Telemark bygges om til atelier og musikkstudio?
; "NATURLIG: Inger Wold Lund presset 300 blomster og la dem i 300 bøker. Magasinet inneholder en ekte blomst, og referanse til boken den er hentet fra. -- Det handler om de små tingene man gjør når det ikke skjer noe annet. Også er det noe utrolig vakkert ved å bruke et fysisk objekt i magasinet, sier hun. (Foto: Privat)")
NATURLIG: Inger Wold Lund presset 300 blomster og la dem i 300 bøker. Magasinet inneholder en ekte blomst, og referanse til boken den er hentet fra. -- Det handler om de små tingene man gjør når det ikke skjer noe annet. Også er det noe utrolig vakkert ved å bruke et fysisk objekt i magasinet, sier hun. (Foto: Privat)
I fjor vinter dro kunstnerne Ellen Henriette Suhrke og Johanne Birkeland til Suhrke-familiens forlatte hytte Hellebu i Telemark. Noe måtte gjøres for å holde den i live. Dermed ble vedskjulet til atelier og lekestua til musikkstudio, og et tjuetalls kunstnere, musikere og skribenter ble invitert til å tilbringe sommeren på hytta. Blant dem var mange studenter fra Universitetet i Oslo og Kunsthøgskolen i Oslo. For litt over en uke siden utkom magasinet «Hellebou» – oppkalt etter hytta, men feilstavet på et litt sossete frankofilt vis – med de kunstneriske høydepunktene fra turen.
Spennende synergieffekter
Prosjektet vekker unektelig gamle assosiasjoner til det gamle kunstnerkollektivet, men flere ting tyder på at samtiden har innhentet kunstnerlivet også. Kollektivet er ikke som det en gang var.
– Vi regnet aldri med at dette skulle bli noe permanent. Stedet ligger langt unna de store byene, og folk har jo jobber og sånt å forholde seg til, sier Suhrke.
– Dessuten var det stor utskiftning på hytta, de eneste som ble hele sommeren var meg og medredaktøren.
Suhrke sier dette var et gode, uten at hovedeffekten av å arbeide i kollektiv uteble av den grunn.
– Det var fint at det kunne oppstå flere korte møter, at dynamikken liksom endret seg litt hver uke avhengig av hvem som bodde på hytta. Det var veldig spennende å se hvilke uventede ting som kan oppstå når man er samlet så tett i begrensede, enkle omgivelser. Plutselig hadde fire stykker som aldri hadde møtt hverandre før laget en sang sammen, liksom.
Byfolk på bygda
Det overordnede kunstneriske målet med prosjektet var å ta kunsten ut av galleriene og byen, å gjenbruke omgivelsene på hytta til nye formål. Dessuten ønsket redaktørene å nå frem til lokalbefolkningen. Klarte de dette?
– Bygdefolket møtte oss med litt skepsis. Stedet er litt avsides, og de som bor der er kanskje ikke så vant med den typen arrangementer vi stelte i stand. Vi holdt en konsert den aller siste dagen, da kom det ikke så veldig mange. Men det var visst et jernbanejubileum samme dagen, så vi tapte nok litt der. Kunstverkene derimot ble veldig gode, alle klarte å gjenbruke området på sitt eget vis.
Bygdeentusiasme eller ikke, er det uansett en merkverdig hytte som står tilbake og venter på tilfeldige forbipasserende.
– Hytta har fått en liten skulpturpark rundt seg. Den kan jo bli morsom for en og annen turgåer.
Blant annet er det bygd et bur for at et nyplantet grantre skal få vokse trygt opp, og noen av stubbene på stedet har fått håndtak.
Initiativtagerne vurderer også å videreføre prosjektet, og la det bli et slags sporadisk kunstnerkollektiv.
– Vi vil gjerne stille hytta til disposisjon for folk som har en idé de har lyst til å gjennomføre. Det kan være når som helst på året, og alt fra enkeltpersoner til større grupper med alle slags kunstneriske prosjekter, sier Suhrke.
Emil Flatø • Stephane Lelarge (foto)
