Med hjelp fra Tysklands største scenograf lærer arkitektspirene å stikke kjepper i hjulene på kjente Ibsen-figurer.

2009-11-04 Bildeserie (8 bilder)

– Studentene må lære seg å tenke som arkitekter, også når de lager scenografi. De må se på seg selv og hovedpersonen i teaterstykket som byggherrer, sier Jan Pappelbaum, en av Europas mest anerkjente scenografer innen samtidsteater.

Forrige uke besøkte tyskeren Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), hvor han arrangerte workshop med studentene. Studentene fikk følgende oppgave: Lag scenografien til Ibsen-stykkene Byggmester Solness, En folkefiende og John Gabriel Borkman.

Teatralsk tenkning

Rundt omkring på gulvet på AHO flyter papir, isopor og kartong. Kaoset utgjør innspurten på tre dagers planlegging og bygging.

Fjerdeårsstudent Emilie Dyrø limer svart/hvitt-fotografier av trær på sort kartong. Det skal utgjøre utendørsmiljøet på modellen til stykket John Gabriel Borkman.

– Vi skal forsøke å formidle stykket gjennom scenografien på en enkel måte, forklarer hun, mens hun jobber på spreng for å sette på plass de siste bildene.

Sammen med kollegene Jonathan Maj og Björn Neukom komponerer hun de forskjellige delene av modellen til et tydelig teatermiljø.

Maj er femteårsstudent ved AHO, mens Neukom er fra scenografilinja ved Høgskolen i Østfold. Tanken er nemlig at arkitekter og scenografer skal lære av hverandre.

– Vi merker for eksempel at de tenker mer teatralsk enn vi gjør. Poenget er at vi får en forståelse for hvordan de andre tenker, sier Dyrø.

Interiørblader som mal

Pappelbaum er tilknyttet teateret Schaubühne i Berlin, som har omtrent samme status i Tyskland som Nationaltheatret i Norge. Han er kjent for scenografien til flere Ibsen-oppsetninger, og mener de over hundre år gamle stykkene fortsatt er relevante.

– I første omgang er poenget å få tilskueren til å føle noe positivt, sier Pappelbaum.

– Hjemmet skal føles som et sted de selv ville bodd, gjerne som idealhjemmet vi ser i interiørmagasiner. Arkitektene skal kunne bygge for hvem som helst, og derfor skal det ikke spille noen rolle om karakteren er god eller ond, sier han.

Pappelbaum mener det er et poeng at Ibsens stykker i hovedsak er lagt til borgerlige miljøer, og at dette må gjenspeiles i scenografien.

– Nå vi eier noe verdifullt, er vi ofte redde for å miste det. Så når vi har oppnådd drømmehuset, først da kan problemene oppstå, forklarer han.

Visdom fra bokhyller

Arkitektur- og scenografistudentene plasserer modellene sine på et bord, foran ei skarp leselampe, og forklarer tanken bak scenografien for Pappelbaum.

Ei gruppe har rammet inn oppholdsrommet med to gigantiske bokhyller, illustrert med isopor. Bokhyllene symboliserer visdommen til familien i En folkefiende, en tanke som høster lovord fra scenografen.

Björn Neukom presenteres den neste gruppas prosjekt.

– Vi tok utgangspunkt i at mannen og kona ikke har snakket sammen på åtte år. Derfor ville vi ha separate rom, sier Neukom, og forklarer hvordan modellen skaper to isolerte rom i huset.

Foran det ene oppholdsrommet går ei trapp opp i løse lufta.

– Trappa symboliserer at det er noe der oppe. Det er der mannen bor, forklarer makker Dyrø.

Gruppa får ros for den abstrakte atmosfæren i modellen, med skogen på utsiden av vinduene. Men ett tips har Pappelbaum likevel: Trappa må bort.

Bruker statussymboler

Selv er han kjent for å tillegge ett sentralt statussymbol stor plass i Ibsen-oppsetningene sine. I Hedda Gabler brukes en enorm designersofa, mens et stort akvarium er blikkfang i Et dukkehjem.

– Spiller det på at Nora er fanget, som akvariefisken, i sitt eget hjem?

Pappelbaum rister litt forskrekket på hodet.

– Absolutt ikke. Akvariet er bare et statussymbol. En sånn tolkning blir altfor oversymbolsk. Det er slike ting jeg vil ha ut av teateret!

Jan Thomas Holmlund • Stéphane Lelarge (foto)