Etter mange år i skyttergraven er sosiologi og biologi litt på flørtern igjen.

2009-11-04

Kontroversen rundt innspillingen av Harald Eias programserie Hjernevask har blåst nytt liv i debatten om hva som best forklarer menneskets atferd og egenskaper: Arv eller miljø?

I et forsøk på å kontre Eias forsøk på å så splid mellom biologiens og sosiologiens våpendragere, inviterte Norsk sosiologforening sist torsdag til debattmøte på Dattera til Hagen om hva de to fagretningene kan lære av hverandre.

Et evig spørsmål

– Alt fra svineinfluensa til dine politiske holdninger og din sjanse for å bli rammet av en økonomisk krise er arvelig. Det at gener påvirker det aller meste trodde jeg var allment akseptert, men så kommer denne debatten i avisene som kanskje viser at jeg har tatt feil, sa atferdsgenetikeren Kristian Tambs under debatten.

Spørsmålet har ligget der siden Charles Darwin i 1859 lanserte sin evolusjonsteori, og ble politisk brennbart da ulike bevegelser mot slutten av 1800-tallet gjorde teorier om genetisk definerte menneskelige raser til en grunnstein i sine ideologiske forestillinger.

Og selv om begreper om menneskelige raser etter hvert har mistet sin gyldighet, viser ordvekslingen som har fulgt i kjølvannet av Eias populærvitenskapelige krumspring at spørsmålet fortsetter å uroe oss: For hvis nedarvede gener virkelig spiller en så stor rolle som biologene vil ha oss til å tro, hvilken rolle blir det da igjen til sosiologi og annen forskning som finner sin eksistensberettigelse i et håp om samfunnsmessig endring?

Biologi + sosiologi = sant?

Pendelen synes imidlertid å ha svinget siden sosialdarwinistene gikk sin blodige seiersgang gjennom første halvdel av det 20. århundre. Ut fra torsdagens debatt å dømme, er det nå opp til biologene å bevise sin politiske relevans. Evolusjonsbiologen Bjørn Grinde forsøkte flere ganger å innynde seg hos sosiologene ved å insistere på at de to fagretningene er komplimenterende.

– Ingen ekteskap er kanskje helt ideelle, men jeg mener at sosiologi og biologi har noe å tilby hverandre.

– Biologien sier noe om hva mennesket er, og dette kan skape et rammeverk som sosiologien kan fylle ut, sa Grinde.

En kald skulder

Frieriet ble imidlertid høflig, men bestemt avvist av sosiologiprofessor Jon Ivar Elstad. Biologiske perspektiver har ifølge ham liten eller ingen relevans for sosiologisk forskning.

– Atferdsgenetiske og evolusjonspsykologiske beregninger har svært liten praktisk og sosialpolitisk verdi. Uansett om evolusjonspsykologene viser at vi har en medfødt impuls til å mislike funksjonshemmede, så vet vi at denne impulsen er påvirkbar av sosiale forhold. Jeg tror ikke sosiologien trenger disse to disiplinene, konkluderte Elstad.

Mer enn ertende flørting?

Sosiolog og førsteamanuensis i medisin Kari Nyheim Solbrekke pekte på sosiologiens og spesielt kjønnsforskningens skrekk for biologiske perspektiver. I motsetning til Elstad (og kanskje på grunn av hennes egen tverrfaglighet? red.anm.) hevdet hun at man nok ville se et varmere forhold mellom sosiologi og biologi i framtiden.

– Det er lite som er så tiltrekkende for sosiologer som forskere som er i besittelse av såkalt eksakt vitenskap, og vi står i dag foran en rekke samfunnsmessige utfordringer som krever samarbeid mellom de to fagretningene, sa Solbrekke.

– Men et kjærlighetsforhold mellom de to fagene? Neppe. Men kanskje kan det bli litt mer enn dagens ertende flørting.

Magnus Løvold • Stéphane Lelarge (foto)