Norwegian Psycho

Tidlig på 1880-tallet: Belle Gunness, en norsk kvinne, emigrerer fra Selbu til Chicago. Vel fremme begynner hun å møte menn via kontaktannonser. Etter å ha lurt dem til å selge alt de eide og sette pengene inn på kontoen hennes, tar hun livet av dem, parterer dem og graver dem ned i hagen. I 1908 brenner gårdshuset ned, og likene oppdages. Det totale antallet ofre er vanskelig å anslå, men ligger mest sannsynlig rundt 25 skrotter.

15. oktober, 2009: Det er talkshowinnspilling på gang i USIT-studioet på Informatikkbygget i Forskningsparken, og det er kjølig her som hos Letterman (hvor gjestene for alt i verden ikke må svette). Den autentiske temperaturen er imidlertid ikke tilsiktet.

– Det er et eller annet som ikke funker helt, sier Per Sira i USITs Multimedietjeneste.

– Nå sist vinter var det så dritkaldt her at du måtte ha yttertøy på deg for å være her.

Dagens oppdrag er noe spesielt. Vanligvis filmes forelesninger og videokonferanser i studioet, men i dag er det Anne Lorentzen som er på besøk. «Alias Belle Gunness» heter konsertforestillingen hennes, en salig blanding av sanger og monologer, mikset med digital videoscenografi. Derav dagens innspilling. I et lite kameradisplay studerer Anne seg selv.

– Kinnene er for røde, jeg synes jeg ser eplekjekk ut. Cathrine...?

Makeupartist Cathrine Aas kommer til og retter sminken i forhold til lyssettingen i studio. Premieren på Grusomhetens Teater den 29. oktober er bare to uker unna, men det er stadig nye innspill og ideer å ta stilling til. Hva med en parykk, undrer Cathrine?

– Nei. Eller.. mmm... kanskje! svarer Anne.

Personlighetsspaltning

Talkshowsegmentet som spilles inn her i dag gjør at hun 29. oktober kan stå og intervjue seg selv (eller Belle) som gjenoppstått seriemorder og talkshowgjest på lerretet, lik en småguffen fredagskveld på Skavlan.

– Når Belle Gunness forteller sin historie gjør hun det på en overbevisende måte, men det er jo ikke sikkert hun snakker sant, advarer hun.

Så andre karakterer slipper til, også de spilt av Anne. Hun skal for eksempel ta på røde briller og agere en kjønnsforsker som forsøker å forklare hvem Belle var, eller hun skal ikle seg en Hitchcock-aktig karakter. Til sammen skapes en personlighetsspaltet diskusjon rundt sannheten: Hva den er og hvordan man kan komme frem til den. Sentralt står Michel Foucaults idé om at sannhet er noe som produseres, ikke bare noe som kan oppdages.

– Forestillingen min er en sannhetsmaskin, den produserer sannhet i løpet av forestillingen ved å eksponere publikum for ulike medier, sjangere og sannhetsteknikker, som forhøret, intervjuet, bekjennelsen og den vitenskapelige avhandlingen.

Svarer Paglia

At Anne Lorentzen drar veksler på vitenskapens verden er ikke tilfeldig. I januar holdt hun sin doktorgradsdisputas om kjønn og musikkproduksjon, og hun er nå ansatt som postdoktor på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO. Men hun er også musiker og artist, med fire album og en tidligere konsertforestilling på samvittigheten. Historien om Belle, som også skal bli plate, har hun båret med seg i over 10 år.

– Jeg ble veldig forbløffet over å oppdage at Nord-Trøndelag hadde fostret en seriemorderske.

Hun funderte lenge på hvordan hun skulle gripe den fascinerende historien an, men brikkene falt først på plass da hun leste boken «Sexual Personae» av den amerikanske filosofen Camille Paglia.

– I boka sier hun blant annet at det ikke finnes en kvinnelig Mozart fordi det ikke finnes noen kvinnelige seriemordere. Begrunnelsen er, noe banalisert, at menn er mer målrettet fordi de har utovertiss. Når jeg løfter frem Belle i forestillingen min er det et svar på den påstanden. Menn har tradisjonelt vært innrømmet et mye større handlingsrom enn kvinner, så hva betyr det at Belle Gunness har levd? Trenger vi kvinnelige seriemordere?

Hun skynder seg å presisere:

– I den fiktive verden, altså. Jeg oppfordrer jo ikke folk til å gå og gjøre noe bokstavelig.