VIL NÅ UT: Med nytt tema hver gang forsøker tidsskriftet Arr å minimere gapet mellom akademia og samfunnsdebatten forøvrig. Til forskjell fra mange vitenskapelige utgivelser legger redaksjonen stor vekt på bilder - og allmennkulturell slagside.

Akademisk balansekunst i 20 år

Siden 1989 har det idéhistoriske tidsskriftet Arr balansert mellom vitenskapelig tyngde og allmennkulturell slagside.

Publisert Sist oppdatert

– Vi ville redde verden, på en måte. Vi er mindre interessert i å ta rotta på noen nå enn vi var før.

FØRSTE OG SISTE GENERASJON: Espen Schaanning (t.v.) var initiativtager til den første utgivelsen av _Arr_ i 1989. Haakon Flemmen er tidsskriftets nyeste redaksjonsmedlem. Foran seg har de 20 årganger av tidsskriftet.

Grunnlegger av og medredaktør i tidsskriftet Arr, Espen Schaanning, sitter på sitt kontor, bunkret inne blant bokhyller høye som Babels tårn. Ved enden av skrivebordet sitter Haakon Flemmen, tidsskriftets nyeste redaksjonsmedlem. Forrige uke gikk med til å feire 20 års allmennkulturell idéhistorie i opposisjonspreget utfoldelse.

– I 1989 var Arr et forsøk på å stå imot akademikereliten og professorveldet, forteller Schaanning.

Den gang bestod redaksjonen av studenter og stipendiater, tekstene var kortere, fotnotene nesten fraværende. Schaanning mener likevel forskjellene på tidsskriftet før og nå ikke er så store.

– Innholdsmessig har vi hele veien tatt opp temaer som er viktige for oss. I begynnelsen kunne det være å sette postmodernismen på dagsorden i Norge, vi var for eksempel tidlig ute med Foucault, sier Schaanning.

Tjue år senere har ikke ønsket om å prege samfunnsdebatten blitt mindre. Forrige nummer hadde temaet «lykke», og i den anledning ble det arrangert debatt på Litteraturhuset.

– Folk sto i kø i gangen. Det er da vi føler vi har klart å sette dagsorden, og det er det viktigste, fortsetter Schaanning.

Fortsatt åpent for studenter

Schaanning har blitt det han en gang opponerte mot – professor i idéhistorie. Den opposisjonelle redaksjonen i Arr måtte raskt erkjenne at de måtte se oppover i hierarkiet for hjelp.

– Vi hadde klare ambisjoner om at det var studentene som skulle skrive, vi ønsket å skape en bevegelse nedenfra. Men man må ha noe å skrive om også, en grunnmur, for at det skal være interessant for folk å lese. Etter hvert innså vi at vi var nødt til å alliere oss med litt mektigere stemmer, som professorer, opplyser Schaanning.

I dag kommer bidragene fra forskere i hele Norden, og enkelte bidrag kommer fortsatt fra studenter. Som et meritterende tidsskrift får bidragsyterne kompetansemessig og eventuelt også økonomisk uttelling ved utgivelse av tekster i Arr.

– Faktisk er det få meritterende tidsskrifter som har studentbidrag, sier Haakon Flemmen, og forteller at tidsskriftet også har trykt bearbeidede mellomfagsoppgaver.

Selv er han i dag eneste student i redaksjonen, som et slags ensomt ekko av Schaannings ambisjoner fra 1989.

– Viktigere nå

Det er heller ikke vanlig at meritterende tidsskrifter trykker litterære tekster. Arr på sin side, har trykket både Hans Jæger og utdrag fra Dag Solstads Roman 1987.

– Vi ønsket å vise hvor tett opp til vitenskapen Solstads roman lå, forteller Schaanning.

Flemmen påpeker at systemet der forskere får publiseringspoeng etter hvor velansett tidsskriftet er, gjør at Arr, med sitt ønske om å nå bredt, er en ganske sjelden fugl i den norske tidsskriftfloraen.

– Kanskje er det slik at tellekantordningen gjør kløften større mellom akademia og samfunnsdebatten. Men jeg tror vi oppnår målet vårt om å ha en stor berøringsflate, sier Flemmen.

Og det er nettopp i vakuumet mellom vitenskapens strenge definisjoner og det å treffe utenfor den harde forskerkjernen Arr ønsker å befinne seg.

– Vi kjemper med nebb og klør for å beholde det allmennkulturelle. Det er ikke prestisje som gjelder, men viktigheten. Før var vi tøffere, men vi er viktigere nå, sier Schaanning bestemt.

Powered by Labrador CMS