Hyllefyll med mening

I 2008 ble det publisert 2019 masteroppgaver gjennom DUO, som er samlingen av vitenskapelige avhandlinger skrevet ved Universitetet i Oslo (UiO). De aller færreste av disse når noen gang offentligheten. Men noen av dem driver faktisk forskningsfelt framover.

– Jeg har bare i vår sendt inn to vitenskapelige publikasjoner basert på forskningsarbeide gjort av masterstudenter. Dette har vært oppgaver som har kommet med nye løsninger for effektiv bruk av nanoelektronikk, forteller Tor Sverre Lande, professor i informatikk ved UiO.

Skal vi tro historiker Hans Fredrik Dahl, kan betydningen av studenters forskningsarbeider vanskelig overdrives.

– Ser jeg tilbake på min tid som historiker og medieforsker, har studentenes hoved- og masteroppgaver betydd til dels svært mye for forskningen. Jeg har lært noe av hver eneste av de bort i mot hundre jeg har veiledet, sier Hans Fredrik Dahl.

Studentene som endret landet

Enkelte studenter har skapt ringvirkninger også utenfor korridorene på Blindern. På 1970-tallet omdefinerte Gro Hagemann kvinneforskningen med sin avhandling om arbeidervernreglene for kvinner. Slik fikk kvinnekampen fotfeste i Norge, og Kvinnefronten så dagens lys.

– Men hva er det egentlig som gjør at noen blir lagt merke til, mens andre ikke blir det?

– Studentene må avgrense problemstillingen slik at de kan konsentrere innsatsen og gå tilstrekkelig i dybden, mener professor i statsvitenskap Bjørn Erik Rasch.

Førsteamanuensis i kriminologi, Katja Franko Aas, viser til at aktuelle tema som er dårlig belyst, gjør sjansen for å bli sitert i media større.

– Jeg tenker på Sverre Flåttens masteroppgave «Heroinister og kontorister» og Anja Marie Engers oppgave fra 2007, «Hvordan kan krigsvoldtekter forstås?» Begge disse beriker norsk offentlighet med viktig informasjon om henholdsvis narkotikapolitikk og voldtekter som krigsmetode, sier Aas.

Få når ut

Selv om professorene er enige om at studentenes forskningsarbeider er viktige, gjenstår fremdeles spørsmålet om hvorfor ikke flere kommer bedre til syne i offentligheten.

– Flere oppgaver kunne fortjent vesentlig mer oppmerksomhet, medgir Bjørn Erik Rasch.

Han tror at å lære seg å skrive kronikker kan være veien å gå for studenter med mye på hjertet.

– Samtidig er kronikker en egen sjanger, og det er ikke alle som nødvendigvis behersker denne, sier Rasch.

Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten, har tidligere uttrykt et ønske om at flere studenter skal uttrykke seg i det offentlige ordskifte. I det siste har han imidlertid sett en positiv trend i antallet bidrag fra studenter.

– Vi får definitivt mer enn før, ja, men kan fortsatt tenke oss enda mer. Jo mer vi trykker, desto mer får vi. Synliggjøring fører til at flere tenker tanken, tror Åmås.

Han tror ikke studenter i stor nok grad prioriterer kronikkskriving og offentliggjøring.

– Det samme gjelder for studenter som for alle andre grupper: det er mangel på tid og engasjement. Skriving av debattinnlegg og kronikker er jo ikke meritterende for studenter heller, påpeker Åmås.

– Det må angå folk

Sannsynligheten er stor for at du har hørt om Preben Z. Møllers masteroppgave i sosiologi fra 2008. Den omhandlet kvinner som undertrykker menn, og ble utgitt i bokform på Kagge Forlag. Historien bak utgivelsen var noe spesiell.

– Helge Svare, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, fant oppgaven min på arbeidsplassen sin. Etter å ha sett på den tok han kontakt med Halvor Fosli, nåværende redaktør i Aschehoug, som da jobbet i Kagge. Han ringte meg en dag, og lurte på om vi skulle prate om en bok. Jeg ble altså spurt om å skrive den, forklarer Møller.

Masteroppgaven bak boka Pen søker trygg tok for seg «kvinners handlingsbidrag i produksjonen og reproduksjonen av destruktive maskulinitetsidealer» og ble svært omdiskutert. Møller har ikke fått mange positive tilbakemeldinger fra universitetet.

– Hva tror du gjorde din masteroppgave interessant for offentligheten?

– Den kom med noen nye perspektiver og kritikker, svarer Møller.

– Er det ditt inntrykk at det hjelper å ta for seg et kontroversielt tema for å bli hørt og sett i media?

– Jeg har merket meg at det finnes studenter og kunstnere som i håp om at det skal gi arbeidet deres et snev av alvor og seriøsitet, tar for seg et gravalvorlig tema. Som for eksempel voldtekt i krig. Men det mest interessante for media er ting og fenomener som angår folk. Har man noe å komme med, trenger man ikke be om plass, da tar man den, konkluderer Møller.