El-fiolin, sanntidsvideo og lyd-design utforsker et felles kunstnerisk språk i dialogen mellom lyd og bilde i en performativ situasjon. Forvirret? Victoria Johnson forklarer.

2009-05-06

- Det er som en satellitt som plutselig lander. Det er en kort happening som med lyd og bilde kan gi en annen tilnærming til musikken enn den tradisjonelle klassiske konsertformen, sier Victoria Johnson, stipendiat ved Norges musikkhøgskole (NMH) og primus motor for prosjektet Satelitt, en samtidsperformance med video og elektronisk bearbeiding av lydene fra Johnsons egen el-fiolin.

I skumringstimen tirsdag forrige uke landet satellitten på operataket, hvor to komposisjoner av Knut Vaage ble fremført for en solid publikumsskare. En av snoreloftenes mange store, hvite yttervegger ble brukt som lerret for filmfremvisning, mens Johnson og lyddesigner Thorolf Thuestad stod foran, i havet av ledninger og datamaskiner, og lagde lyd. Til musikkstykket Elektra, har videokunstner Ellen Røed laget filmen som viser et fjell i forskjellig lys og værforhold avspilt svært raskt, mens videoen til stykket Multimorf II er laget av Johnson og Thuestad selv, i samarbeid med videokunstner HC Gilje. Den viste blokker av farger som fløt over operaens hvite vegger.

- Man kan sikkert skille lyd og video fra hverandre, de eksisterer jo hver for seg, men de henger sammen ved at de tar utgangspunkt i den samme tematikken. Sammen føler jeg at det gir en slags forsterkning, sier Johnson, som benytter seg både av forhåndsskrevet og improvisert musikk:

- Elektra er gjennomkomponert og går ut ifra visuelt og auditivt støy, mens vi i Multimorf II improviserer til de ideene eller cellene som Vaage har laget. Vi morfer celler, fra den ene til den andre, forklarer Johnson.

Torsdag denne uken skal en tredje videokunstner sammen med Johnson improvisere frem en konsertopplevelse på Museet for samtidskunst.

Fiolinen – et hyperinstrument

Satelitt er en del av Johnsons doktorgradsarbeid og et av NMHs pilotprosjekter. Pilotprosjektene kjennetegnes av at de bygger på annerledes ideer, uttrykksmåter og formidlingsformer. Johnsons doktorgrad, «Elektrisk fiolin i det digitale rom», har tre deler – å utvikle repertoar og teknikker for el-fiolinen, samt å utforske formidlingsmulighetene for elektroakustisk samtidsmusikk.

- Jeg har en lidenskapelig interesse for elektronisk lyd, sier Johnson.

- Alle de små sjatteringene man kan lage med egen fiolinlyd. Man får tilgang til et helt annet lydlandskap på den elektriske utgaven av instrumentet.

I beskrivelsen av stipendiatprosjektet beskriver Johnson hvordan instrumentet utvikles til et såkalt «hyperinstrument» – et instrument designet for å lage lyd som skal bearbeides elektronisk. I dette arbeidet skal Johnson om kort tid ta i bruk en elektronisk sensorbue, en «Hyperbow» bestilt fra USA. Hyperbuen er en fiolinbue som registrerer ulike posisjoner, trykk og hastighet på buen, og sender informasjonen gjennom en datamaskin. Dermed får man muligheten til å lage nye lyder og lydeffekter, og klangrepertoaret utvides.

Greit å ikke like det

Men hvordan skal man lytte til slik musikk?

- Jeg vil ikke legge noen føringer på hvordan folk skal oppleve konsertene, sier el-fiolinisten.

- Det må de ta ut ifra sitt eget referansegrunnlag. Det jeg derimot ønsker, er å gi en annerledes musikkopplevelse enn en tradisjonell konsert i konserthuset. Men jeg vet jo ikke om jeg lykkes eller ikke, alle opplever jo ting forskjellig, og jeg kan ikke spørre alle.

Johnson er som de fleste samtidsmusikere klassisk utdannet, men har siden 1995 nesten utelukkende drevet med moderne musikk.

- Jeg stiller meg åpen til å ta inn over meg de inntrykkene jeg får, og blir veldig fascinert av at folk lager nye lyder. Jeg kan synes musikken er utrolig fin og levende, men det gjør ikke noe om jeg ikke liker det. Nye erfaringer kan uansett være med på å flytte grenser, mener hun.

Frimusikk i en liten eske

På torsdag lander altså satellitten på Samtidskunstmuseet. Da er det Johnson og videokunstner Mattias Arvastsson som skal improvisere frem en halvtimes opplevelse, ut ifra en felles ting – en liten boks.

- Boksen er det vi begge forholder oss til, lydlig og billedlig. Vi projiserer på et felles objekt, eller satellitt, om du vil. Jeg vil ikke røpe riktig hvordan vi kommer til å løse det, men det er ren improvisasjon hvor ingenting er planlagt på forhånd.

Johnson og NMH planlegger to rene Satelitt-konserter også til høsten, før Satelitten gjøres om til en fast installasjon for Lydgalleriet i Bergen.

Victoria Johnson og Mattias Arvastsson fremfører sin audiovisuelle Satelitt for elektrisk fiolin og interaktiv elektronikk og sanntidsvideo på Museet for samtidskunst torsdag kl 1730. Gratis adgang.

Maren Ørstavik • Lena Nielsen (foto)