På fredag var det dobbel grunn til feiring for unge radikalere.

2009-05-06

En litt keitete Thomas Tallaksen, leder av Venstrealliansen på Universitet i Oslo (UiO), er forsanger og drar i gang «Opp, alle jordens bundne treller…». 350 struper stemmer i. På arkaisk vis heves knyttnevene tett i tett i det gamle industrilokalet. Et øyeblikk frykter Universitas’ utsendte at denne gjengen er klar for væpna revolusjon.

-Rød på Blå er en institusjon for sympatisører og aktive på venstresida, smiler Olivia Corso Salles, nestleder i Venstrealliansen og medlem av arrangørgruppa.

Første gang det årlige 1. mai-arrangementet gikk av stabelen, var i 1999.

- Den gang fantes det ikke var noe alternativ for de unge etter 1. mai-toget, og forskjellige politiske fraksjoner og organisasjoner fra venstresida samlet seg om å feire den internasjonale arbeiderdagen, med konserter, appeller og servering her på Blå, fortsetter Salles.

På scenen bak henne er redaktøren av Klassekampens bokmagasin, Karin Hauge, i gang med å intervjue Ingar Skjerve, som er sykepleier og medforfatter av «Deltagere - en reise i demokratiets framtid». Skjerve forteller ivrig om trønderske arbeidsplasser som velger sine egne sjefer. Øldrikkende kamerater nikker, før et rødkledt Ullern Kammerkor synger kamp- og arbeidersanger. Salles gratulerer publikum med 10-årsjubileet og dagen, og lar folket spise kake.

Pietistisk kakespising

Stemningen er god på et fullsatt Blå. Slik har ikke alltid 1. mai vært, skal vi tro Camilla Bakken Ødal og Christian Samuelsen, som begge var med å arrangere Rød på Blå for første gang i 1999.

- Det var en dødtid politisk, sier Ødal.

- Rød på Blå sprang ut av Blinderns radikale studentmiljø. Det fantes ingen tilbud, studenters vilje og engasjement ble undervurdert, fortsetter hun, før Samuelsen bryter inn.

- Tidligere var det 68-erne som dominerte 1. mai. Det var kakelotteri og visesang. Venstresida har vært pietistiske, mens vi hyra inn band, frivillige og laga fest!

Ingen revolusjon

Og slik har det altså vært de siste ti årene. I 1999 var det Knut Nærum som tegnet plakatene og var konfransier, DJ Sunshine spilte plater og Jon Michlet holdt den første appellen. Øystein Greni spilte på Rød på Blå alene én gang, men endte med å forlate scena i protest fordi folk prata så mye. I 2009 går fremdeles praten så høyt at det må hysjes i salen når avtroppende leder av Norsk Studentunion og representant for Venstrealliansen i Studentparlamenet, Ingvild Reymert, holder sin appell. Kanskje ikke så rart, da publikum allerede er godt varmet opp av My Little Pony, mens de venter på at balkanbeatbandet Lady Moscow skal få svetten til å renne fra veggene.

Det var heldigvis ikke noen grunn til engstelse. Det ble ingen væpna revolusjon, knyttnever til tross. De eneste slagene var takten fra siste band ut, som drev massene smilende framover mens sola gikk ned over Akerselva.

Marit Austvik Letnes • Stéphane Lelarge (foto)