Professor Arnved Nedkvitnes avskjedigelse kan leses som et skrekksymbol på et fagfelt i krise.

2009-04-29

Støyen som har ledet frem til avskjedigelsen av historieprofessor Arnved Nedkvitne kan ikke bare tilskrives et enkeltmenneskes generelle fandenivoldskhet. Under overflaten murrer en faglig desperasjon og angst, som skyldes en lang vitenskapelig utvikling der et av universitetets gamle bautaer - historiefaget - gradvis har mistet sin akademiske status og sitt faglige domene. Historiefaget og dets disipler har havnet ut i en opprivende identitetskrise.

Det er to velkjente årsaker til denne krisen: selve formålet med historiefaget, og økonomi - naturligvis. La oss begynne med historiefagets formål i dag.

Nedkvitnes eget felt - middelalderhistorien - styrte faktisk den offentlige debatt i Norge en gang for temmelig lenge siden. Middelalder og vikingtid var den norske nasjonens vugge, og slutten av 1800-tallet og frem mot mellomkrigstiden var det nettopp arv og nasjonal identitet som engasjerte i de aktuelle samfunnsspørsmålene om unionsoppløsning og selvstyre. Svarene var å hente tilbake til den gang Norge sist var et selvstendig rike. Middelalderen stod sterkt som akademisk disiplin.

Etter at det «nasjonale» ble nedtonet utover 1900-tallet, ble middelalderhistorien satt inn i et marxistisk perspektiv. Da var det sosialismen og klassesamfunnet som var i fokus for akademia og samfunnsdebatt. Middelalderens føydalsamfunn ble da brukt til å forklare at klassedelingen alltid har vært tilstede i alle samfunn. I dag har historien fått et mer globalt perspektiv. Studiet av fremveksten av oldtids- og middelaldersamfunn kan belyse det man i dag noe ukorrekt betegner som «primitive» samfunn.

Nettopp her dukker krisen opp. Når historiefaget skal forklare nåtiden, har faget fått betydelige konkurrenter. Etter hvert som samfunnsvitenskapen har slått rot og spesialisert seg i Norge utover 1960-årene, har historie mistet mange av sine tidligere analyseområder. Politisk analyse, antropologi, samfunnsgeografi og sosiologi var tidligere historiefagets domene. Det er det ikke lenger i samme grad. Hva skal man nå ta seg til?

Historiefaget er i dag, på mange områder, redusert til å fylle samfunnsvitenskapens modeller med empirisk ammunisjon. Den dagsaktuelle analysen er kuppet. Det eneste faget sitter igjen med er altså kildene.

Men selv ikke i de historiske kildene har historiefaget monopol. Spesielt ikke Nedkvitnes middelalderhistorie. Arkeologien har ekspandert voldsom de siste tiårene. I dag har middelalderhistorien og arkeologien samme studieobjekt, men arkeologien en stor fordel: Økonomi. Straks et nytt hus skal bygges eller en ny vei skal legges, har arkeologene krav på utgravninger og ikke minst: økonomisk støtte til å gjennomføre den. Mens Nedkvitne må kjempe seg gjennom tunge søkeprosesser der han må legitimere hver eneste krone han søker om. I et fag uten et klart definert formål må dette være en frustrerende prosess.

Så der satt Arnved Nedkvitne på sitt overfylte kontor på Blindern og så at pengestrømmen uteble, at andre med bedre evner for nettverksbygging kjempet til seg store deler av potten, og at andre fagdisipliner «utkonkurrerte» det som i Nedkvitens unge dager var en respektert og åpenbart matnyttig akademisk disiplin.

Kristoffer Hatteland Endresen, kulturredaktør i Universitas