;)
En dannet Musikkhøgskole?
Musikkhøgskolen må ta inn over seg at man må tenke nytt rundt formidlingen av kunstmusikk.
Kunstmusikken har et kunstnerisk potensial langt utover å være konservator for gamle verdier.
Når kunstmusikken i dag har problemer med å nå frem til nye målgrupper, og da særlig den yngre generasjonen, har Norges musikkhøgskole (NMH) en viktig formidlingsjobb å gjøre. Og de har fortsatt en lang vei å gå.
I en undersøkelse gjort av Handelshøyskolen BI/Perduco i forrige uke, kommer det frem at blant folk under 30 år er det kun tre prosent som går i Operaen, og elleve prosent som går på klassiske konserter. Det er ikke nødvendigvis noe nytt at unge folk ikke hører mye på klassisk og samtidsmusikk, men for at kunstmusikken ikke skal miste sin aktualitet i dagens samfunn, er det viktig at den når nye målgrupper. Kunstmusikken kan ikke si seg fornøyd med å være forbeholdt et gråhåret borgerskap. Oppgaven i dag er å kjempe for at denne musikken blir uavhengig av tradisjonelle bindinger.
Som Jon Hartug påpekte i en kronikk i forrige ukes Universitas, er studentenes fagkritiske engasjement urovekkende lavt ved NMH. Ukritisk deltagelse ved rektorvalget og høy strykprosent ved tverrfaglig undervisning vitner om liten vilje til refleksjon rundt fagets rolle i samfunnet. Dette er problematisk, ikke bare i prinsipiell forstand, men også med tanke på kunstmusikkens utvikling fremover. Denne musikken kan ikke lenger påberope seg å være hevet over andre musikalske sjangere. Dagens musikklandskap er preget av likestilling mellom sjangere, hvor publikum plukker fritt fra ulike kunstneriske ytringer uavhengig av om de er «høyverdige» eller ikke. Dette kan man gjerne kalle et utslag av postmodernisme, eller en ny pluralisme i kunstlandskapet. Denne kulturelle åpenheten åpner for at kunstmusikkens posisjon kan redefineres, slik at den ikke lenger fungerer som et uttrykk for et foreldet verdensbilde.
I Jens Bjørneboes skille mellom en dannelse med piano og en dannelse uten piano, var pianodannelsen et bilde på en utdatert, borgelig kultur. Men pianoet i seg selv er ikke utdatert, og dette må NMH vise. Kunstmusikken har et kunstnerisk potensial langt utover å være konservator for gamle verdier og bør fungere som en aktuell, utfordrende og berikende bidragsyter til det pluralistiske kunstlandskapet.
Dette forutsetter imidlertid en offensiv formidling i kampen om oppmerksomhet, noe som bare oppnås gjennom et stadig kritisk og reflektert forhold til faget. Dette er det særlig viktig at NMH tar innover seg.
Det eksisterer riktignok noen tilløp til en slik offensiv bevisstgjøring rundt kunstmusikalsk formidling ved NMH. Et av disse er faget improvisasjonsbasert samtidsmusikk, initiert av en tidligere NMH-student, hvor formålet er å få studentene til å tydeligere definere sin kunstneriske agenda i dagens samfunn. En slik tankegang må imidlertid inkorporeres i hele NMHs mentalitet, og ikke bare være overlatt til sporadiske enkelttiltak. En kritisk og nytenkende innstilling bør gjelde alle musikkstudenter, og det er hovedsakelig NMHs ansvar å legge opp et studium hvor disse holdningene gis vesentlig tyngde.
