SPARKER OPPOVER Stian Christensen finansierer doktorgradsstudiene i historie selv. Han er ikke nådig mot det han betrakter som faglig sneversyn og ukultur i hierarkiene ved UiO.

– Et professorvelde

Nye tanker stenges ute fra Universitetet, mener doktorgradstudent Stian Christensen. Påstanden får langt på vei støtte av profilerte akademikere.

Publisert Sist oppdatert

– Universitetet i Oslo (UiO) er et professorvelde og gubbevelde der folk har en tendens til å rakke ned på andre. Når du tenker nytt møtes du med ramaskrik og utfrysning fra dem som vil bevare det gamle. Det er konsensus om at «slik skal faget være», hevder Christensen.

Han fikk avslag på søknaden om stipend til sitt doktorgradsprosjekt ved UiO. Det «nye» i prosjektet var den anvendte historieforskningen: Ikke bare forstå konflikten, men også foreslå løsninger.

Ikke berettiget til støtte, var svaret fra Historisk institutt.

– Avslaget var usakelig og bygget på sneversynthet og fordommer. De skrev at jeg ikke hadde skissert gode nok svar på problemet, noe som var meningsløst: Det var nettopp dette jeg skulle undersøke. Jeg tror ikke de likte tilnærmingen.

Konservativisme

Professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen er generelt enig i at faglig trangsynthet gjør seg gjeldende ved Universitetet.

– Det er ingen tvil om at det kan være vanskelig å få gjennomslag for nye ideer. Det er innbygget en konservatisme i Universitetet, fordi faglige standarder settes i et sosialt, faglig fellesskap som har lite å tjene på radikale endringer, sier Hylland Eriksen.

Men han ser også enkelte positive sider ved dette

– Vi tar ting langsommere og grundigere. Slik sett representerer vi en motkultur i en tid der det er en forventning om at ting skal skje fort og kontinuerlig.

Tore Rem, professor i engelsk litteratur og en av lederne for den tverrfaglige forskningsgruppa Tekst/Historie, vil faglig sneversyn til livs.

– Det er en sunn øvelse regelmessig å se nærmere på faggrensene. Vi må spørre oss: Er de hensiktsmessige nå, og tjener de kunnskapsutviklingen? Hvis det insisteres på at man bare jobber innenfor «sitt» felt, kan dette hemme kreativiteten og stenge for uventede og spennende resultater.

– Frykter det nye

I utlandet er NUPI-forsker Iver B. Neuman blant de mest siterte norske forskere i studier av internasjonal politikk. Men Institutt for statsvitenskap har bare invitert ham til å gjesteforelese Èn gang siden 1997. Neuman er talsmann for «konstruktivismen», en såkalt postmoderne fagretning. Han beskylder instituttet for å neglisjere denne.

– På slutten av 90-tallet var kun Èn artikkel fra konstruktivismen på pensum. Dette er en sentral debatt i alle fag og fagmiljøer, og da nytter det ikke å melde seg ut. Den viktigste grunnen er frykten for det nye.

I 1996 var Neumann veileder for en hovedfagsstudent ved UiO som brukte konstruktivistiske teorier. Oppgaven fikk stryk, men Neuman mente den var skulle fått laud. Senere fikk studenten en pris i Storbritannia for årets beste doktoroppgave.

– Dette viser at miljøet er håpløst akterutseilt, sier Neuman.

Avviser kritikk

– Det var en dårlig oppgave, svarer professor i statsvitenskap, Raino Malnes, som var med på å vurdere hovedoppgaven.

Han avviser at instituttet har meldt seg ut av fagdebatten, og peker på at han selv har skrevet kritiske bøker om konstruktivisme.

– Alt som er nytt er ikke bedre. Det er en viktig forskjell på faglig fornyelse og faglig fordummelse.

Leder i doktorgrads-utvalget for historie, Jan Eivind Myhre, kjenner seg ikke igjen i kritikken fra Stian Christensen.

Vi er bredt sammensatt faglig, og har et allsidig syn på teoretiske tilnærminger. Men det var svært mange godt kvalifiserte søkere i fjor, sier Myhre.

Christensen finansierer nå doktoravhandlingen selv.

Powered by Labrador CMS