Komposisjonsstudent Ignas Krunglevicius’ stykke «The Knight» ville neppe blitt kalt musikk andre steder enn ved Musikkhøgskolen.

2009-02-25

-Jeg uttrykker ikke meg selv. Jeg har bare bygget en maskin. En maskin som generer mening.

Slik beskriver Krunglevicius sitt nye verk «The Knight», som er skrevet for besetningen bassklarinett, cello og to TV-skjermer.

Stykket er et av verkene som skal representere den kommende generasjonen komponister på Vinterlydfestivalen. Festivalen kan definitivt kategoriseres som den smaleste av de mange musikkbegivenhetene som foregår i Oslo denne måneden. Inneværende uke presenterer Norges musikkhøgskole (NMH) musikk for blant annet klangpropeller, witcheridoo, varmlunge og djevelfiolin. Og TV-skjermer, altså.

Å generere energi

Krunglevicius forteller at de to TV-skjermene skal fremvise enkle, forhåndsinnspilte ord og setninger mens to NMH-studenter skal akkompagnere bildene på sine akustiske instrumenter. Det hele skal fremføres i en streng mekanisk rytme.

-Hver av TV-skjermene representerer en egen identitet, og skal føre en dialog med hverandre gjennom setningene som blir projisert på skjermene, forklarer han.

- Hvilken rolle spiller de to musikerne i verket?

- Det menneskelige elementet og den musikalske energien det medfører er viktig. Gjennom musikernes samspill med den mekaniske TV-dialogen skapes det en spesiell intensitet. Men musikerne skal ikke uttrykke noe, bare generere energi, sier komponisten.

Jomfru i nød

Krunglevicius forteller at verket dreier seg om maktkampen mellom to parter. For å lede publikum i riktig retning, har han selv forfattet en tekst som skal trykkes i programmet. Teksten er en parafrase over den middelalderske «jomfru i nød»-historien, hvor forholdet mellom den heltemodige ridderen og den antatt hjelpeløse kvinnen tematiseres. Derav tittelen «The Knight».

- Jeg ville utforske maktspillet i dets ulike former. Det kan leses politisk, men kan like gjerne omhandle forholdet mellom mann og kvinne, bror og søster eller høyre og venstre. Kjønnsaspektet er ikke det viktige her, mekanismene i det psykologiske maktspillet er universelle. Verket er metaforisk, og jeg gir ingen tydelige svar, bare hint som kan tolkes som man vil, forteller Krunglevicius.

My fylle opp TV-kvoten

For Krunglevicius er NMH et godt sted å være.

- Musikkhøgskolen er en ung institusjon og er veldig åpen for ulike uttrykk, sier han.

- Lærerne lar meg gjøre ting slik jeg vil, og er positive til arbeidet mitt. Men om de ikke hadde likt det, hadde jeg fortsatt holdt på mitt, legger han til.

Ifølge Krunglevicius er ikke åpenheten ved NMH noen selvfølge.

- Ved musikkakademiet i Paris, for eksempel, er holdningen en annen. Studentene der er nødt til å skrive tradisjonelle orkesterverker, og lære det gamle håndverket. De har en lavere takhøyde for hva de vil kalle musikk, forteller han.

En slik skolering er ikke interessant for Krunglevicius.

- Jeg vil skrive slik det føles nødvendig for meg å skrive, og lar meg ikke diktere av andres estetiske holdninger.

- Kunne du ha skrevet en strykekvartett?

- Jeg kan godt skrive et stykke for strykekvartett, så lenge jeg kan sette fire TV-er ved siden av, smiler han.

Sebastian Wemmerløv • Paul Anthony Wilson (foto)