Snøballbandet
Norma Sass ble egentlig avvist av by:Larm. Men så ble de booka av Øya, og bransjefestivalen ombestemte seg. Nå får de knapt pusterom.
– Det var vel en snøball som begynte å rulle; folk la merke til oss og booka oss sånn at flere legger merke til oss, sier trommis Ingrid Berge om de siste månedenes turboopptur for studinebandet Norma Sass.
Innen tidsfristen søkte Enorma Sass (den gang med en ekstra E) seg til by:Larm, men urørtfestivalen ville ikke ha dem med i programmet. Siden har de skifta navn og blitt kompiser med Øyas bookies.
– Vi visste at det skulle komme folk fra Øya da vi spilte på Nybrott på Betong, sier frontfigur og gledesspreder Thea Glenton Raknes.
– Typisk nok følte vi at det gikk ganske dårlig, men vi ble likevel kalt inn til et møte, og tenkte at de ikke hadde giddet å gjøre det om de bare skulle si «dere er dårlige, slutt å spille musikk». Av alle ting sa de at de ville ha oss med! gliser hun.
Nå spiller studinene hele fem konserter under bransjemønstringa, med et ekstremt tidspress. Dét er det nok like greit at jentene blir vant til: etter at de vant Zoom Urørt for to uker siden har de pådratt seg en norgesturné med hele 17 jobber rundt om i landet, på under fire uker.
– Hva håper dere å få ut av by:Larm?
– Vi håper vi får en del interessenter i bransjen: Folk som har midlene til å hjelpe oss, så lenge vi får lov til å gjøre det på vår egen måte, sier Thea.
– Men når det er flere bransjefolk som interesserer seg for oss, blir det litt skummelt, tilføyer Ingrid Berge bekymra.
– Ja, det er litt som å være søt jente på byen: Man må passe seg for hvem man snakker for lenge med, utdyper Thea.
– Dere har kommet en lang vei på kort tid – hva er så spesielt med Norma Sass?
– Folk sier at det er spennende, ikke bare behagelig å høre på. Sånt er kult å høre. Og så tror jeg vel vi har særpreg, et eller annet som er annerledes. Musikken er melodiøs, nesten irriterende fengende, sier Thea.
Bandet har gjort seg kjent i Oslo for sin triste gladmusikk, eller omvendt.
– Du har jo glad musikk med drittriste tekster, for eksempel «Sailor Song», som er munter nesten hele veien, men som handler om en mann som dør på havet, sier trommis Ingrid.
– Slutten er fin da: Etter at han har dødd, fester han med havfruer på havbunnen, smiler Elin lurt.
