Det er 60 år siden sovjetiske styrker inntok dødsleirene i Polen. Vissheten om Holocaust har sådd en tvil universitetene aldri bør slutte å dyrke.

2005-02-09

Bare noen årtier før vi, dagens studenter ble født, ble et ufattelig antall mennesker, mellom fire og seks millioner jøder, flere hundre tusen sigøynere, titusener handikappede og tusener homofile, utryddet med industriell effektivitet og byråkratisk systematikk. Da verden fikk vite, ble Holocaust først gjerne oppfattet som det tyske folks særegne forbrytelse mot Europas jøder. Denne historiske forsimplingen ble gradvis svekket, ikke minst av debattene i kjølvannet av verkene til jødiske tenkere som Hannah Arendt, Theodor Adorno og Immanuel Levinas. I dag må du forhåpentlig lete lenge etter en akademiker som ikke ser Holocaust som resultat av et omfattende kollaps i den vestlige sivilisasjon.

Man trenger ikke påskudd for å skrive om Holocaust, men her kommer et likevel: Den siste tiden har jeg brukt tid på to polske forfattere, Joseph Conrad og Zigmunt Bauman. Mye skiller de to, den andre er født året etter at den første døde, men de deler en livshistorie som landflyktige intellektuelle i England. Og selv om ingen av dem er direkte berørt av Holocaust, bidrar deres verker til å sette katastrofens etterdønninger i perspektiv: I Conrads roman Lord Jim (1900) står den dekorerte og tilsynelatende moralsk uklanderlige Jim til rors da et voldsomt uvær river tak i skipet. I stedet for å bli på sin post, overlater han tusen pilegrimer til bølgene og redder seg selv. Omkullkastingen av idealer og selvbilde, og den eksistensielle krisen Jim gjennomlever etterpå, er en mesterlig skildring av en tvetydighet som nok ligger i alle, utvilsomt også de kultiverte og sosialt «høyverdige».

Å påpeke splittelser i selvbilder har Conrad til felles med Bauman. I hans bok Moderniteten og Holocaust (1989) settes den ærverdige kunnskapens institusjoner inn som nødvendige brikker i nazistenes blodige maktutøvelse: Massemyrderiene var ikke mulig uten vitenskapens oppfinnelser og aktive deltagelse. Og mer fundamentalt: Selve ideen om «En endelig løsning» er noe særegent ved vitenskapens fremste redskap: Fornuften søker enhet. Nazistene søker renhet. Slike påstander blir det selvfølgelig bråk av, og Holocaust–teoriene utgjør en sentral del av det akademiske basketaket rundt samfunnsfagene på 90–tallet. Bauman hevder som andre postmoderne tenkere at kunnskapsinstitusjonene fortsatt bidrar til utøvelse av disiplinerende vold mot flere samfunnsgrupper.

Selv om Bauman på ingen måte var den første til å påpeke kunnskapens skyggesider, er han likevel en av de nålevende tenkerne som klarest har koplet universitetenes virksomhet til umenneskelige praksiser. Vissheten om masseutryddelser har nok endret utdanningsinstitusjonene og debattene som foregår her. Vi skal likevel være svært takknemlige for dem som ennå tviler på om vi noen gang greier å lære leksen.

André Larsen Avelin, kulturredaktør i Universitas