Ny debatt. Gammel debatt.

«Det finnes to typer dannelse: Én med og én uten piano.» Ordene tilhører Jens Bjørneboe, og sistnevnte variant skal i disse tider debatteres med utgangspunkt i et fremlegg fra Dannelsesutvalget. «Dannelsesutvalget – om dannelsesperspektiver i høyere utdanning», som er utvalgets fulle navn, har som ambisjon å skape debatt om innholdet i norsk høyere utdanning, en forfriskende tilnærming i et årtusen som så langt har gitt oss Kvalitetsreformen med sitt sterke fokus på graders og programmers struktur, organisering og lengde.

Dannelsesdebatten, med avspark i Aftenposten forrige uke, starter således med de beste intensjoner om å skape blest om akademisk innhold, men igjen er det en stor risiko for at vi isteden får en strukturdebatt. Skylden for det har utvalget selv.

Men først: Hva er dannelse? Definisjonen er i seg selv en lang debatt. Utvalgsleder Inga Bostad forklarer deres tolkning med at det «handler om å reflektere over kunnskap i en større sammenheng, og om å bruke denne på en god måte, om å stille kvalifiserte spørsmål ved samfunnet og utvikle svarevnen». En annen vanlig definisjon sier at dannelse handler om evnen til å tilegne seg kunnskap for så å gjøre den til sin egen. Uansett tilnærming snakker vi altså om egenskaper som hele Familien Akademia bør inneha, og det er intet mindre enn akademias formål, sjel og identitet som skal under lupen. Det kan i sannhet gi interessante resultater, såfremt debatten handler om nettopp dette, riktignok.

Dannelsesutvalgets feil ligger i at de fra starten av har åpnet for en avsporing av sin egen ønskedebatt. De sterke uenighetene om ex.phil og bachelorgradens lengde vekkes til live igjen, noe som sannsynligvis vil gi oss en debatt preget av reprise og omkamp om strukturen på lavere grad. Dersom dannelsesdebatten ender med å hovedsakelig berøre disse momentene, får vi aldri svar på det virkelige spørsmålet: Hva i alle dager er det studenten lærer ved sin utdannelsesinstitusjon, bortsett fra sin lokale variant av «byer i Belgia»?

Evige debatter om gradenes lengde og oppbygning er en urgammel akademisk synd, og innholdsdebatten har feilet mange ganger før. Årsaken til dette er nok ikke en uvilje til å ta innholdsdebatten, men heller at vi har en tendens til å omfavne det lettvinte og generelle som ligger i en god, gammeldags organiseringsdebatt. Kvalitetsreformen har endt opp som en strukturreform fordi tankene og ideene om akademisk dannelse havnet i baksetet mens hele sektoren snekret grader.

Dannelsesdebatten bør rase gjennom hvert eneste universitet, høyskole, fakultet, institutt og avdeling. Dersom debatten skal lede til noe nytt (og gud forby: konkret) må alle studieprogram under lupen på nytt, og ikke minst må hvert eneste emne granskes på to områder:

1. Hvilken læring fremmer undervisningen?

2. Hvordan påvirker evalueringsmetoden studentenes tilegnelse av kunnskap?

Den største trusselen mot det dannelsesbegrepet som beskrives av Dannelsesutvalget ligger nemlig i det som mange steder er en utilstrekkelig og lettvint metode for videreformidling og evaluering.

Dannelsesutvalget skal ha skryt for å starte en debatt vi trenger. Men dersom debatten skal lede til noe annet enn bare ord, må den summe ved akademias grasrot. Nå risikerer initiativet å både starte og ende som en debatt om gamle slag, utkjempet av de samme gamle trynene, og kun på Aftenpostens debattsider.