Eksplosivt søppel blir til biofyll og rustne jernbanespor til lokaltransport for hvitsnipparbeidere i Groruddalen. Hvis arkitekturstudentene får det som de vil, vel å merke.

2009-01-14

I drabantbyen Haugenstua står de grå og stygghvite blokkene godt til snøen på en vintervakker lørdag i januar. Lyset faller mykt over den kompakte bebyggelsen fra sekstitallet. Når vi går av toget og passerer det obligatoriske nærsenteret, møter vi et stille nabolag. Trafikkstøyen merkes ikke så godt her, fordi veien går bak lydgjerdet. Svevestøvet fra motorveien stenges imidlertid ikke ute.

- Det er rart at det ikke stilles større krav til at de fysiske omgivelsene forandres når det bygges vei, så luften kan renses. Staten eier 40 prosent av arealet i Groruddalen, så de kunne ha tatt noen grep, sier Ida Stople. Hun studerer landskapsurbanisme på fjerde året ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Stople har jobbet med et omfattende prosjekt om samferdselsarkitektur i Groruddalen, som hovedsakelig går ut på å hindre spredning av partikler fra motorveien, ved å lede forurenset luft via kaldluft inn i rensende soner.

Søppel som ressurs

Vi går mot den folketomme Rommensletta. Herfra kan vi se de tåkelagte Romsås-blokkene i høyden.

- Veien vi går på nå ble bygd oppå en tidligere søppelfylling. Derfor utvikles det metangass under føttene våre. Slippes det ned en fyrstikk her, kan det faktisk bli brann. Metangassen slippes ut gjennom den store pipa på Haugenstua, som også brukes til å varme et borettslag, forteller Stople.

Også AHO-student Geir Nummedal engasjerer seg i de gamle søppelfyllingene og grunnforurensningen i Groruddalen. Han forteller at Stubberudfeltet på Alnabru også er bygget over en tidligere søppelfylling. Nummedal studerer landskapsarkitektur på siste året ved AHO, og skriver diplomoppgave om framtidig utvikling i Groruddalen, sammen med Anders Folkedal.

- Forurensning fra gammel industri er et generelt problem i Groruddalen, ikke bare i områdene med gamle søppelfyllinger. Vi kan nok kalle dette Oslos bakgård. Oslo kommune har ikke råd til å bruke mange millioner på å forbedre plassen uten at det foreligger konstruktive økonomiske og bærekraftige løsninger. Scenariet vårt er en urban utvikling av dalbunnen i Groruddalen. Det ligger ressurser i søppel, som blant annet kan brukes til å produsere biofyll, sier Nummedal.

Rommensletta binder sammen nord og sør i Groruddalen. Ida Stople mener at sletta med fordel kan tilknyttes det lokale næringslivområdet. Jernbanen som går gjennom drabantbyen har flere avstikkere. Stople foreslår at avstikkerne kan gjøres om til VIP-baner, som kjører direkte til firmaene.

- Her trengs det store grep. Jeg ser for meg sammenhengende grøntdrag med rekker av trær, og en bekk som renner gjennom sletta. Det blir stemningsskapende, sier Stople.

Ni meter stålampe

Martin Raddum studerer interiørarkitektur og møbeldesign på andre året ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Sammen med storebror og kunstner Fredrik Raddum har han utarbeidet forslag om «Storstua» på Haugenstua, nærmere bestemt en ni meter høy stålampe, omkranset av tre Oslokrakker i stål. Oslokrakken har lenge vært et kjent innslag i Oslos parker og i Karl Johans gate.

- Vi satte oss på en lokal kafé og snakket med beboere om hva som måtte til. Noen nevnte at det kunne trengs et nytt innslag på det såkalte «jordet», altså akebakken. Der var det få sitteplasser. Nå kan plassen bli en storstue for hele området, sier Raddum.

De jobbet dag og natt i en uke med å utvikle ideen sin, som endte opp med å bli vinnerforslaget i konkurransen om et samlingspunkt i utearealene på Haugenstua.

- Storstua har et litt naivt kunstnerisk uttrykk, som kan appellere til barn og unge i nærområdet. Stålampen er hverdagslig og gjenkjennelig, sier han.

Etter planen skal Storstua stå ferdig på Haugenstua i november.

Akademia inn i drabantbyen

I desember fikk Stople en pris på 10 000 kroner fra Statens Vegvesen for prosjektet sitt. Fem studenter fra AHO var nominert til prisen. Gjennom hele semesteret har studentene jobbet med analyser av Groruddalen.

- Et av utgangspunktene mine var traseen til Statens Vegvesen. Jeg foreslo noen forandringer, og det likte de tydeligvis. Etter min mening bør det lages rensesoner langs hele veien, sier Stople.

- Løvtrær med små blader egner seg best, fordi de har størst overflate. Trærne absorberer støvpartikler ved at partiklene setter seg på bladene. Det blir nok en kombinasjon av løv- og nåltrær, som for eksempel osp, eik og pil. Trærne har et naturlig kretsløp. Når det regner, renses det, fortsetter hun.

Flere treslag skal testes ut i Stoples «Arboretum», en to kilometer lang samling av trær, som også skal romme flere parsellhager og rensedammer.

- Det hadde vært fint med en park i området. Nå er det jo bare lagre her. Hvis man investerer i en stor park, kan det bli interessant å få til flere anlegg. Kanskje kan det bygges en høyskole etter hvert, sier hun drømmende.

Det skorter i hvert fall ikke på visjonene til den vordende landskapsarkitekten. Så gjenstår det å se om prosjektene kan virkeliggjøres.

Christine Skogen Nyhagen • Brian Olguin (foto) • Anders Aavik Hagen (foto)