Det norske fagspråkets død vil svekke akademia.

2008-11-12

I 2004 fikk jeg et alvorlig angstanfall da Petter Schjerven åpenbarte at norsk som språk visstnok kom til å dø ut til fordel for engelsken. «Oh my god, this isn’t happening,» tenkte jeg nervøst. Den samme virkeligheten truer akademia: Engelsk er i ferd med å sluke hele forskningsmiljøet.

I forrige uke trykket Universitas en reportasje fra en debatt der Språkrådet drøftet bruken av norsk i høyere utdanning. Der uttrykte UiO-sosiolog Cathrine Holst at norske forskere er tjent med å skrive på engelsk, og det er helt riktig, per dags dato. Men sånn kan det ikke være.

Norske forskningsmiljøer belønnes, ja betales, for å skrive på engelsk framfor norsk. To prosent av all finansiering til forsknings-Norge går gjennom tellekantsystemet, der midlene avhenger av hvor mange artikler de forskjellige forskningsområdene får på trykk. Systemet rangerer tidsskriftene etter prestisje: Jo høyere nivå, jo høyere pengesum. Dessverre er det få norske tidsskrifter i toppen. I 2005 protesterte norske historikere mot at landets viktigste historiske tidsskrift, Historisk tidsskrift, skulle ligge på laveste prestisjenivå, slik at Blinderns historikere ble oppfordret til å droppe morsmålet i fagformidlinga. Protesten førte til at tidsskriftet ble oppjustert til høyeste prestisjenivå, som et av svært få norske tidsskrifter. Argumentet var nettopp at norsk måtte bevares som forskningsspråk for historikerne.

Tellekantsystemet gir et urettferdig økonomisk incentiv som fører til at du som student i større grad vil lese engelske artikler i kompendiene, og som omsider kan føre til at norsk som fagspråk faller helt ut av akademia.

Uansett hvor god en student er i engelsk, vil han eller hun nesten uten unntak oppfatte lesestoffet bedre om det foreligger på morsmålet. På samme måte vil norske forskere som regel formidle forskningen sin best på norsk. Sånn sett er det jo et komparativt fortrinn å komme fra et land med dyktige og innovative forskere som skriver lærebøker og artikler på morsmålet, og denne fordelen kan gå tapt i Norge hvis forskerne kun skriver engelsk.

UiOs språkpolitikk er at «norsk er hovedspråk ved UiO, og […] universitetet har eit ansvar for å ivareta og utvikle norsk som fagspråk» (fra en innstilling fra 2006). Dette blir vanskelig om NIFU STEP-forskerne Vera Schwach og Synnøve Brandt har rett i konklusjonen fra pilotundersøkelsen de gjennomførte i 2005, at det «blir […] vanskelig å opprettholde norsk som et tilstrekkelig presist språklig verktøy» dersom det akademiske språket anglifiseres. Med andre ord kan dette være starten på en nedoverbakke der bunnen er at norsk som akademisk fag- og formidlingsspråk ikke eksisterer.

Engelsk er uten tvil nødvendig for å bringe norsk forskning ut til verden. Derfor skal akademia selvfølgelig ikke være monolingvalt. Men for å sikre et levedyktig parallellspråk med norsk som nasjonalt fagspråk og engelsk som internasjonalt, må formidlingen av norsk forskning skrives på norsk, og eventuelt oversettes. Slikt arbeid forutsetter tid og midler, for eksempel ved å opprette et språksenter, som er blitt foreslått fra flere hold.

Norsk er et presist og nyansert språk, og hører hjemme i akademia. Derfor er det på tide at tellekantsystemet endres.

Jørgen Brynhildsvoll, journalist i Universitas