Vi er som elvene

– Familien min er halvt indiansk og halvt spansk. I Buenos Aires var det ikke populært å være indianer, og vi ble kalt «svarte hoder». På besøk hos min indianske bestemor i jungelen, gjorde barna narr av oss, fordi vi var fra byen, og fordi vi brukte sko. Da jeg kom til Norge, falt jeg tilbake til fremmedfølelsen jeg hadde den gang, forteller Veronica Salinas, skuespiller og tekstforfatter.

Til vanlig studerer hun spansk og portugisisk litteratur ved Universitetet i Oslo (UiO). Nå er hun snart premiereklar med monologen «Ident og Itet», som hun selv har skrevet, og framfører.

Monologen omhandler reisen som har formet hennes egen identitet.

– Jeg bodde i Argentina i 25 år, og har bodd i Norge i seks år. Hvem er jeg da? spør Salinas fra scenen.

Hun påpeker at denne problematikken ikke begrenser seg til nye landsmenn.

– En nordlending som flytter til Oslo og blir boende der, er ikke lenger nordlending. Hans identitet er også knyttet til Oslo, sier hun.

Rutinert skuespiller

Under framføringen må Salinas ta avstand til teksten, men hun føler likevel at det ligger en spesiell glede i å ha skrevet monologen selv.

– Jeg er utdannet skuespiller ved Teaterhøgskolen i Buenos Aires, og jobbet med teater i fem år i Argentina. Det var vanskelig å legge fra meg teateret da jeg kom til Norge. Mens jeg jobbet i barnehage, skrev jeg historier til barna, om kuer som gikk på ski og hester som danset på line, sier hun.

Salinas fryktet at rolletilbudene skulle utebli i Norge, på grunn av språkproblemer. Nå har hun imidlertid medvirket i flere teateroppsetninger, og blir også å se i Barne-tv-serien «Et hemmelig rom», som sendes på NRK i desember. Likevel opplever hun at enkelte kulturelle referanser går henne hus forbi.

– Jeg har ikke vokst opp i Norge, jeg har ikke sett samme Barne-tv som dere, og jeg har ikke spist grøt siden jeg var liten. Av og til kan noen venner nevne en norsk komiker, og alle ler gjenkjennende, mens jeg ikke tør spørre hvem de snakker om. På den annen side har jeg nå også opplevd lignende situasjoner i Buenos Aires, fordi jeg ikke har vært der på seks år, forteller hun.

Jeg og de andre

Salinas interesserer seg for den menneskelige identitetens omskiftelighet. Vår identitet er aldri fastsatt, men i konstant endring gjennom hele livet. I monologen skriver hun at Jeg tenkte at identitet må være noe flytende, som defineres her og nå. Vi kan ikke være noe for alltid, vi er som elvene som renner og renner.

Ikke alle er like bevisst på dette i møte med utlendinger.

– Noen går automatisk ut fra at jeg er au pair eller vaskehjelp, når vi møtes. Jeg er jo utlending, jeg kan ikke være annet enn det, sier Salinas.

I noen tilfeller kan imidlertid også fremmedfiendtligheten vise seg å være innbilt.

– Det er ikke alltid andre oppfatter oss slik vi tror de gjør. En gang så jeg litt for lenge på en kvinne fordi jeg syntes hun var så vakker. Da begynte hun å rette på klærne sine, og så usikker ut. Jeg gikk bort til henne og forklarte at jeg bare så på henne fordi hun var så vakker. Hun ble både glad og lettet.