Kunsten å være populær

– Jeg er sinnsykt glad jeg ikke er i Ødegaards støvler nå, sier museumslærer Petter Bøckman på sitt kontor preget av et slags kreativt kaos på Geologisk museum. Overalt ligger det knokler, hodeskaller og dinosaurfigurer. Petter Bøckman er, som Knut Jørgen Røed Ødegaard, en medieyngling blant Universitetet i Oslos (UiO) realister. Han har ingen forskningsstilling, men er opptatt av formidling og pleier å svare når journalistene ringer. Det ser han ikke noe problem med, og han er oppgitt over kritikken som har kommet mot Røed Ødegaard de siste ukene.

– Det jeg reagerer mest på er utsagnet fra Pål Brekke om at stipendet til Ødegaard snart går ut. Internt i universitetssystemet er sånne ting viktig, men når en veletablert forsker bruker Ødegaards usikre stilling som argument mot ham, ser det ut som ganske stygg mobbing utenfra. Brekke mener det sikkert ikke sånn, men han er et resultat av systemet, sier han.

Brekke selv sier han opplever at hovedpoengene har falt ut av debatten.

– Vi ønsker alle bare en bedre formidling, men man må selvfølgelig få lov til å uttale seg selv om man ikke forsker aktivt.

Brekke mener det burde finnes en mer strategisk plan for hvordan formidlingen gjennomføres ved enkelte institutter.

– Det burde finnes en informasjonsansvarlig som fungerer som et sentralbord og finner fram til de rette forskerne når mediene ringer. Denne personen skal i stor grad fronte den forskningen eller aktiviteten som utføres ved instituttet. Og ved å utnytte flere personer vil man få frem både bredden og ikke minst den høye kvaliteten blant norske forskere. Det ville virkelig kunne gi et løft for rekrutteringen til realfag. Videre vil en informasjonsansvarlig «plage» også de som ikke er så glad i formidling og hjelpe dem med å nå ut, sier han.

Formidling er rekruttering

Også tidligere journalist Jonas Lange, som nå jobber som pressekontakt ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (Matnat), mener at formidling må få en mye høyere anseelse. Han mener det finnes stor interesse blant folk og journalister for forskningsstoff.

– Verdien av populærformidling i media må synliggjøres, sier Lange, og viser til at formidling er blant universitetets hovedoppgaver, sammen med forskning og undervisning. Han er bekymret for rekrutteringen til realfagene.

– Det er en sånn grunnholdning om at bare forskning har verdi, og at alt media driver med er tøys og tull. Horing i media blir sånn sett det verste man kan bedrive. Jeg tror at om realfagene hadde jobbet mer målrettet med populærformidling de siste 15 årene, så hadde vi neppe hatt noen realfagskrise i dag.

Mer språkføre humanister

Ved Det humanistiske fakultet (HF) er situasjonen ganske annerledes. Der er det opprettet et kommunikasjonsnettverk med en leder, samt en representant fra hvert av de syv instituttene. I tillegg til det finnes det ytterligere to og en halv stilling på fakultetet som jobber med kommunikasjon.

– Det betyr at vi har personalressurser til å gi støtte til forskningsformidling og profilering ved alle instituttene på HF, sier Helene Wilberg, lederen for kommunikasjonsnettverket. Hun er fornøyd med organiseringen, og mener den gir gode resultater med fokus på formidling og kommunikasjon.

– HF har rundt 30 medieoppslag om dagen, så vi er absolutt synlige, forteller Wilberg.

– Men en utfordring for oss er at forskerne ofte framstår som enkeltpersoner og

forfattere, vi kunne ønsket oss at flere passer på å få med tilknytningen til UiO.

Wilberg forteller at de prøver å få særlig stipendiater ut i media, og at det oppleves som bra for hele miljøet med medieomtale.

Også Handelshøyskolen BI jobber aktivt med formidling. Under opptakten til finanskrisen sendte de blant annet ut en ekspertliste med navn på ulike forskere det kunne være aktuelt å kontakte. Ansvarlig for forskningskommunikasjon ved BI, Audun Farbrot, forteller at de opplever en økende etterspørsel etter eksperter, og at de ønsker å gjøre det lettere for media å finne forskere med relevant kompetanse.

– Vi er svært opptatt av å motivere og utfordre våre faglige ansatte til å nå ut i offentligheten. Det er en måte å leve opp til vårt samfunnsansvar på, sier han.

Dekan ved matnat, Knut Fægri, synes det blir for naivt å tro at realfagskrisen ville vært borte om man hadde jobbet mer målrettet mot populærformidling, og viser til at realfagskrisen er universell i den vestlige verden. Han mener det er forskjell på HF og matnat både organisatorisk, økonomisk og kulturelt, noe som åpner for en annen organisering.

– Brukes det etter deres syn nok ressurser til formidling ved matnat i dag?

– Nei, men innenfor dagens budsjettrammer er det dette vi klarer, sier Fægri.

Etterlyser klarer strategi

Bøckman er opptatt av forskjellen på spissforskning og formidling.

– Det å formidle er et fag i seg selv. Mange ser ut til å ha en klokkertro på at spisskompetanse automatisk gjør folk til gode formidlere. Kombinasjonen av gode forskere og gode formidlere finnes, men den er sjelden.

Bøckmann savner en bredere rolle for undervisere i dagens system, og mener det beste hadde vært om Ødegaard kunne blitt værende når stipendet hans går ut. Da kunne han undervist studenter og fortsatt med det han gjør best: Ta telefonen når den ringer.

– Universitetet har gått fra å være et smalt forskningssted til å bli en diger utdanningsinstitusjon. På et tidspunkt må de innse at det finnes behov for undervisere, ikke bare forskere, sier Bøckman.

Jonas Lange trekker fram fysiker Bjørn Samset som et av de største formidlingstalentene til matnat.

– Å måtte tenke ut nye, enkle måter å forklare kompliserte ting på gjør ham til en bedre forsker, sier Lange, og anbefaler kryptiske forskere å prate mer med barna sine.

– Å ikke ville forenkle og formidle til deg og meg gjennom media, det er ikke bare arrogant, det er også kunnskapsløst, sier Lange.

– Forskere bør ta inn over seg at vi lever i et mediesamfunn, og at en opptreden på Grosvold har mye større allmenn formidlingsverdi enn vitenskaplige publikasjoner, sier han.

– Vi trenger å satse på nye formidlingstalenter, formidling er tross alt din fordømte forskerplikt.